Benestad drev klinisk arbeid ved siden av å være ansatt på UiA. For studentene er det en stor fordel at de som underviser har nærkontakt med praksisfeltet. Utdanningene innenfor helse og sosialfag hadde vært tjent med flere professorer med klinisk praksis.

Det undrer meg at ikke journalistene spør oss som har studert sexologi på UiA. Eller de arbeidsgiverne som velger å sende sine ansatte på denne videreutdanningen og dekker reise/opphold og lønn. Hvorfor velger vi dette faget, og hvorfor er det noen kommuner og helseforetak som tenker at de trenger denne kompetansen? Hvorfor er det noen skoler og barnehager som velger å ta inn sexologer for å undervise?

Anne Marie Pile

Barnevernspedagog og sexologisk rådgiver

Viktige spørsmål i journalistikken er hvem, hva og hvor. Så jeg undrer meg over hvorfor det ikke skrives om hvem sexologistudentene er, hva de lærer og hvor de arbeider.

Inntakskriterier og fagplaner ligger lett tilgjengelig på UiA sine nettsider. For å komme inn på studiet må man ha en grunnutdanning som sykepleier, vernepleier, barnevernspedagog, sosionom, førskolelærer, fysioterapeuter eller andre treårige grunnutdanninger. På mitt kull var det også en psykolog, en psykiater, flere familieterapeuter og helsesykepleiere. I tillegg til utdanning må man ha minst to års praksis, hvor man har arbeidet direkte med klienter. Det er med andre ord tverrfaglig miljø og selvsagt rom for både diskusjoner, refleksjoner og uenigheter. Gjennomsnittsalderen er høy, den yngste var 29 da vi begynte og den eldste i 50 årene.

Det er ikke slik at vi på noe vis ble indoktrinert med radikale kjønnsideologier. Tvert imot ble vi lært opp til å lytte til den enkelte og minnet om at folk er eksperter på eget liv, hele studiet hviler på det humanistiske menneskesynet. Som kanskje utfordrer den tradisjonelle medisinske modellen, hvor mennesket reduseres til et biologisk vesen.

I media kan man få inntrykk av at sexologiske rådgivere har det travelt med å løpe etter unge mennesker og overbevise dem om at de må bytte kjønn eller at de er født i feil kropp. Bare språket som brukes omkring dette i media er feil, fordi man er ikke i feil kropp, man er bare født med en kropp og ingen kropper er feil.

Det Benestad lærte oss var at dersom man er født med en kropp som har penis, så kan man aldri bli som en som er født med en biologisk kvinnekropp.

MEN man kan få en kvinnelik kropp, altså en kropp som er mer kvinnelig enn den man kom til verden med. Benestad var også tydelig på at de vi møter med disse utfordringene må gjøres oppmerksom på hvor krevende det er med både hormoner og kirurgi.

Som sexologiske rådgivere kan vi heller ikke gi ungdom hormoner eller anbefale kirurgiske inngrep, men vi kan snakke med dem, gi dem informasjon og møte dem med respekt. For eksempel så er det slik at dersom man er født med en mannekropp og ønsker kjønnskorrigerende kirurgi for å få en vagina, så vrenges penis og man får et kjønnsorgan som ligner en vagina. Så man bytter ikke kjønn, men får kjønnsbekreftende behandling.

I Kristiansand kommune tilbyr ungdomstjenesten samtalegruppe til ungdom som har utfordringer knyttet til sin opplevelse av eget kjønn. Dette er så bra at det har fått omtale i Fontene som er fagbladet til sosionomer, barnevernspedagoger og vernepleiere. I intervjuet med de flotte fagfolkene i vår kommune, kom det frem at disse ungdommene ønsker bare å få være seg selv. Mye av lidelsen de opplever påføres av oss som medmennesker, fordi det rådende synet om at det finnes bare to kjønn er så ekskluderende.

På studiet var det fokus på hvor viktig det er å ikke sykeliggjøre folk, men ha fokus på ressursene og talentene, fordi det er dårlig samfunnsøkonomi å sykeliggjøre folk. Hver gang vi snakker ned noen på grunn av deres identitet, bidrar vi til uhelse som i det lange løp påfører samfunnet økte utgifter til helse.

Som en klok kollega nylig uttalte «Vi har trolig i altfor stor grad med oss enfoldighet, i møte med mangfoldighet.»