Mange har gått glipp av viktige begivenheter på grunn av reiserestriksjoner de siste par årene. Geografiske avstander kunne plutselig ikke viskes ut med en flybillett. En situasjon som i begynnelsen opplevdes nærmest apokalyptisk ble etter hvert en ny hverdag.
Vi hadde ikke annet valg enn å innfinne oss med at verden ble mye, mye mindre. Tenk, på et tidspunkt var det til og med problematisk å krysse kommunegrenser i Norge, noe som ble særlig frustrerende for alle med familie eller hytter andre steder enn i hjemkommunen. Å besøke slektninger i andre land eller på andre kontinenter var selvfølgelig helt utelukket.
Savn
Fødsler, bursdager, bryllup og andre feiringer har passert. Verst var det å bli forhindret fra å stille opp ved sykdom og begravelser. Å kjenne på følelsen av at man ikke kunne være der når noen virkelig trengte deg. Telefonsamtaler og Skype kan aldri erstatte opplevelsen av å holde rundt noen man har kjær – i glede eller sorg. I retrospekt er det særlig ett ord som står igjen når jeg tenker tilbake på disse årene: SAVN.
Neste sommer
I 2020 sa vi til oss selv; bare vent til neste sommer, da kan vi gjøre det vi har lyst til og være med dem vi ønsker.
Men da neste sommer kom, kom også nye smittebølger og restriksjoner. I 2021 måtte vi igjen si; det ble visst ikke noe i år heller, men neste sommer, da skal det skje, alt som vi har lengtet etter.
Nå er vi her, i 2022. Endelig har de fleste av oss fått tilbake frihet og mobilitet, selv om streiker og underbemanning for øyeblikket stikker kjepper i hjulene for mange reisende.
Vi nordmenn er uansett heldige, vi kan som regel booke om eller finne en alternativ løsning på den slags utfordringer. Våre naboer i Ukraina har ikke denne muligheten. Selv om fred er en menneskerett, er den ingen selvfølge, verken i Europa eller resten av verden. For dem av oss som endelig får møte venner og familie langveisfra, blir takknemligheten over gjensynet enda dypere med dette perspektivet høyt i bevisstheten.
Tilstedeværelse
Det eneste som kan stille savnet etter mennesker man er glad i, er å få være sammen med dem. Ikke bare fysisk, men også mentalt. Det hjelper veldig lite å samles rundt samme bord hvis alle sitter med nesa i hver sin mobil. Å snakke sammen, dele alt og ingenting, møte blikk, gi en klem, tulle eller diskutere – helst på én gang og gjerne til langt på kveld – skaper nærhet. Det er tilstedeværelse, og det er i slike situasjoner at vi kan bety en forskjell for hverandre. At vi kan kjenne på tilhørighet, bli sett og hørt, og ikke minst få kjenne kraften i at menneskene rundt deg vil deg vel. Så enkelt, så stort.
Gratistilbud i Kristiansand fullbooket på få dager: – Det er noe folk virkelig har tent på
Og hva har så deLillos med dette å gjøre? Hører du på radio i Norge, er det nesten umulig å unngå sangen «Neste sommer».
Melodien er fengende og lett å synge med på, men jeg tror populariteten også handler om at det er noe veldig fint og gjenkjennelig i bildet som males i teksten. Derfor har jeg lyst til å ønske dere lesere en riktig god ferietid med de velkjente ordene fra refrenget:
«Når du en gang kommer, neste sommer, skal jeg atter være her. Og vi skal synge gamle sanger om igjen. Når du en gang kommer, neste sommer, skal vi atter drikke vin. Og vi skal snakke sammen. Om de samme gamle ting.»