Min jobb er å fremme sørlandske bedrifters interesser og synspunkter i møte med politikere og myndigheter. Foredragsvirksomhet er en relativ vanlig oppgave i jobbhverdagen min. Likevel klarer jeg ikke helt å venne meg til rampelyset og jeg blir alltid veldig nervøs før jeg skal presentere, uansett setting.

Og her er jeg ikke alene. Ifølge Nils Apeland, eier og driver av Talerlisten, er å presentere eller holde foredrag – noe av det vi mennesker har mest angst for.

Jeg har en iboende redsel for ikke å prestere godt nok. Og det er denne prestasjonsangsten som kommer til overflaten når jeg skal holde foredrag uansett hvor godt forberedt jeg er. Da jeg ble spurt om å holde innlegg på Agdermøtet kjente jeg umiddelbart sommerfugler i magen.

foto
Anne Klepsland Simonsen jobber til daglig med kompetansespørsmål i NHO Agder og har tett kontakt med regionens næringsliv. Liker å lese stillingsannonser og har over gjennomsnittet interesse av å følge med på arbeidsmarkedet. 40 år, gift og mamma til to. Hver femte uke skriver hun i Fædrelandsvennen. Foto: Kjartan Bjelland

Agdermøtet samler 200 engasjerte nøkkelpersoner fra alle sektorer i hele Agder i salen. Et så stort og kompetent publikum har jeg aldri holdt innlegg for tidligere.

Fra tyve minutter til seks

Programmet var spekket med kjente navn og jeg skulle på podiet rett etter Øystein Dørum, sjefsøkonom og kollega i NHO. Snakk om å hoppe etter Wirkola! Dørum er ett av mine fremste forbilder både når det gjelder kunnskap og formidlingsevne.

Jeg har en iboende redsel for ikke å prestere godt nok. Denne prestasjonsangsten kommer til overflaten når jeg skal holde foredrag uansett hvor godt forberedt jeg er.

Fra meg bestilte arrangøren et innlegg på seks minutter om et tema jeg vanligvis trenger tyve minutter på inn- og utpust for å dekke. Jeg er trygg på at jeg har mye kunnskap om hvilken kompetanse bedriftene i Agder etterspør, men et innlegg på såpass kort tid krever mye mer forberedelser enn et lengre innlegg.

For å håndtere nervøsiteten gikk jeg all-inn i øvingen til foredraget. Å formidle et budskap konsist, klart og kort er vanskelig, men nyttig. I forberedelsesfasen hentet jeg frem gammel lærdom fra et medietreningskurs ledet av min kollega Trond. Hans to viktigste kommunikasjonsråd er:

  1. Prøver du å si alt, sier du ingenting​.

  2. For å forsterke, må du forenkle​.

Med disse rådene i bakhodet startet jobben med å forenkle presentasjonen jeg vanligvis holder, til en kortversjon som kunne formidle det jeg ville si på 360 sekunder.

«Kill your darlings»

Oppryddingsjobben, som i mediebransjen kalles "kill your darlings", er vanskelig. Jeg måtte legge bort alt unødvendig innhold som hvem jeg er, og hva jeg jobber med til daglig. Videre kuttet jeg foiler som forteller om NHO og hvilken kompetansepolitikk vi står for. Jeg måtte også gjennom knallhard prioritering på elementer jeg hadde jobbet hardt for å lage pent i foil-settet.

Dagen før konferansen fikk jeg også tekstinnspill fra kollega Trond for å komme i mål med den røde tråden gjennom foredraget. Og etter timevis med arbeid var det med lettelse jeg sendte fra meg presentasjonen til arrangøren uten mulighet til å gjøre flere endringer.

Dårlig nattesøvn

Natten før foredraget sov jeg forferdelig dårlig. Jeg terpet på manuset i hodet samtidig som jeg telte sauer i et forsøk på å falle i søvn igjen. På morgenkvisten var matlysten fraværende, munnen tørr og hjertet hamret. Heldigvis var jeg en av de første som skulle på scenen. Og mye av nervøsiteten løsnet da jeg under lydsjekken fikk fortalt Øystein Dørum at jeg hadde tenkt mye på hvordan det ville bli å hoppe etter Wirkola.

– Wirkola? sa han høyt mens han tittet spørrende på meg.

– Tenker du på meg som Wirkola?

Ja, svarte jeg og så lo vi begge to.

foto
Sjefsøkononom Øystein Dørum i NHO var på scenen rett før Anne Klepsland Simonsen. Foto: Trond Madsen/NHO

Dørum leverte gnistrende som alltid og vel nede fra scenen hvisket han til meg:

– Dette blir lett å matche.

Snakk om verbal high-five og heiarop! Og ordene hans hadde også en positiv effekt på tørrheten i munnen og sommerfuglene i magen. Da navnet mitt ble ropt opp fra scenen gledet jeg meg plutselig til 360 sekunder i rampelyset.

Å hoppe etter Wirkola er skummelt, men mest gøy fordi jeg var forberedt, hadde øvd og fått hjelp av en venn.