Jeg hadde fulgt mine foreldre på toget, og hadde akkurat fått plassert dem i riktig kupe. Jakkene var hengt opp og bagasjen var på plass. Alt var i sin skjønneste orden, og jeg rakk til og med å forevige øyeblikket med et bilde. Det var bare et lite problem. Toget gikk. Og jeg var fortsatt med, og måtte pent sitte på til første stopp. Skulle du dermed ha sett en litt forfrossen dame i treningstightsen lille julaften morgen på et busstopp i Vennesla, er det mulig det var meg.
Dette gikk jo fint, og gav bare medpassasjerer på togturen en liten latter.
Hendelsen fikk meg til å reflektere. Jeg var ikke nok til stede til å gjøre denne ene enkle, og svært vesentlige, handlingen, å gå av et tog jeg ikke skulle være med på. Denne gangen skyldtes det trolig julestress, og at tankene var et annet sted. Andre ganger kan vi oppleve at det virkelig griper inn i livet at vi ikke er våkne og i kontakt med oss selv.
Jeg var ikke nok til stede til å gjøre denne ene enkle, og svært vesentlige, handlingen, å gå av et tog jeg ikke skulle være med på.
Mange inntrykk
På Gardermoen er det skrevet flere dikt på gulv og vegger, og et av diktene er fritt oversatt slik:
‘Er du her? Hvis ikke, gå til der du er. Jeg vil møte deg der’.
Jeg synes det er et passende dikt på en hektisk flyplass. Det er en økende utfordring i vårt samfunn at vi overøses med uendelig mange inntrykk, at vi får problemer med å lytte til oss selv.
Men det er slett ikke noe nytt at vi mennesker kan ha utfordringer med å ha kontakt med oss selv. Den franske forfatteren og filosofen Jean-Paul Sartre skrev mye av sitt arbeid på cafeer i Paris, der han brukte tid på å observere menneskene rundt seg.
I sitt kjente verk ‘Væren og intet’ skriver han om en hendelse da han ble fascinert av en kelner. Denne kelneren gjorde mye ut av jobben sin, bevegelsene var store og arbeidet ble utført inderlig. Sartre forstod først etter en hel dag hva det var som fengslet ham: han mente kelneren ‘spilte kelner’. Han oppførte seg som om han var rollen, i stedet for at rollen var en del av ham.
Være i livet
Det er jo en merkelig påstand. Hvordan kunne Sartre mene at han spilte noe han var? Sartre var en viktig representant for eksistensialismen. I denne filosofiske retningen fokuserte man på ‘eksistens før essens’, at en må være i livet for å skape mening. Mennesket kan stoppe opp og reflektere over at man er til, man er ikke bare passivt til stede i verden. Det handler om å være seg selv, autentisk i sitt eget liv. Spiller man en rolle vil man strebe etter å møte forventningene til rollen, i stedet for å fylle den slik man er, med sine styrker og mangler.
En annen viktig representant for eksistensialismen er teologen og filosofen Søren Kirkegaard. Det er fascinerende å lese hans tekster. Selv om de er fra en annen tid, treffer de skremmende godt i vår hektiske hverdag. En av hans bøker heter faktisk ‘å være samtidig med seg selv’. Her fokuserer han på at selv om dette burde være enkelt, er det langt fra tilfelle i alle situasjoner.
Ofte kan vi oppleve at vi fysisk er til stede og gjør det som er forventet av oss, men at sjelen henger etter. Mentalt er vi et annet sted.
Problemet er vel at vi sjelden tar oss tid til å stoppe opp og reflektere over dette.
Sjelen i slåbrok
Jeg er så heldig å være medeier i et sommerhus ved Hardangerfjorden. På kjøkkenveggen er det rammet inn følgende sitat av den svenske forfatteren Thomas Sjødin: ‘noen ganger trenger sjelen å gå i slåbrok og slepe beina etter seg’. Man må egentlig stoppe opp for å kjenne på det behovet. Jeg synes sitatet passer perfekt akkurat her, med utsikt til fjord og fjell.
Vi har avsluttet et år og så vidt startet på et nytt. Noen tog har gått, og noen muligheter får vi aldri igjen. Det nye året kommer med nye muligheter. Det ligger et håp i det at dagene blir litt lysere.
Dette er et godt tidspunkt å reflektere over hvor man er i livet, og er man heldig, er man nok til stede i seg selv til at man får hoppet av det toget man egentlig ikke skal være med på.