De som tilhører en eller flere minoriteter, vil ofte kunne bli utsatt for minoritetsstress. Minoritetsstress er en betegnelse på den tilleggsbelastning mange opplever fordi de tilhører en stigmatisert minoritet.

Hvor er du egentlig fra?

Minoriteter må ofte svare for seg. Mange får spørsmål som er svært nærgående og private. Homofile opplever å få spørsmål om hvordan de har sex. Våre nye medborgere må stadig svare på hvor de kommer fra, på tross av at de er oppvokst i Norge. Om de svarer Norge, kommer ofte tilleggsspørsmålet, men hvor er du egentlig fra?

Det kan også gjelde mennesker med synlige handikap. De må svare for hva som har skjedd eller hva slags sykdom de har. Overvektige opplever ofte også stort ubehag ved å gå i butikker der andre kommenterer kroppen deres eller det som ligger i handlevognen. Mange opplever også å bli beglodd.

Dette skaper stress og ubehag, som vi som medmennesker bidrar til. Daglig, ofte mange ganger om dagen, må de svare for hvem de er eller egentlig er, eller hva som har skjedd med dem, eller hvorfor de ikke slanker seg. Private og invaderende spørsmål, som folk faktisk ikke har noe med. Ingen har plikt til å svare på intime spørsmål.

Høyt under taket

Jeg er en hvit cis-kvinne (person som identifiserer seg med det kjønnet vedkommende ble født med, red.anm.) og lever et ganske streit liv. Jeg føler ikke at min kjønnsidentitet eller min seksuelle orientering er truet. Jeg tilstreber likevel å være en alliert med LHBTIQ-befolkningen.

Jeg har vanket i dette miljøet siden jeg gikk på Metropol i Oslo på 80-tallet og har kun positive erfaringer. Det er høyt under taket og nestekjærligheten er definitivt tilstede.

Anne Marie Pile er utdannet barnevernspedagog, med videreutdanning i tiltak mot vold i nære relasjoner, og sexologisk rådgiver fra UiA. Hun har også studert journalistikk. Ansatt i Kristiansand kommune i Enhet for Livsmestring, ambulerende oppfølgingsteam Vågsbygd. Hver femte uke skriver hun i Fædrelandsvennen. Foto: Damares Stenbakk / Fædrelandsvennen

Klimaet i det offentlige rom rundt PRIDE og skeive har den siste tiden vært giftig. Det skrives så mye drøyt i kommentarfeltene at media stadig må stenge disse. Jeg lurer ofte på hvordan dette oppleves for de som rammes.

Hvordan er det å tilhøre en gruppe som ikke er akseptert i det samfunnet man skal leve i? Andre mennesker omtaler deg gjerne som syk, unormal eller unaturlig, kjønnsforvirret og at du er skadelig for barn.

Stigmatisering

Noen påberoper seg også retten til skrive hva de vil om andre, fordi de har rett til å ytre seg. Disse kommentarene, ofte fra voksne, bidrar til å gjøre livet vondt for mennesker som strever fra før, samtidig som man bidrar til å gi tillatelse til å stigmatisere andre.

Jeg kjente en av dem som ble drept i Oslo. Han var en flott kar, utdannet vernepleier og full av omsorg for sine medmennesker.

Man bidrar til psykisk uhelse og at mennesker tar sitt eget liv. Dette er dårlig butikk. Slik bidrar man til å skade enkeltindivider og påføre fellesskapet utgifter til helsehjelp, uføretrygd og så videre.

Jeg kjente en av dem som ble drept i Oslo. Ikke så godt, vi vokste opp i samme kommune og vi var venner på Facebook. Han var en flott kar, utdannet vernepleier og full av omsorg for sine medmennesker. Et menneske som det var umulig å ikke like. Kåre var hel ved.

Tankene mine går til familien hans og alle de gode vennene hans som skal leve videre med savnet. De har smertelig erfart at det ikke er trygt å være homofil i Norge. Til deg som stadig må ytre deg negativt om andres identitet, forsøk å tenke deg om, for det handler også om hvem du vil være. Du setter også spor.