Ett av de dypeste behovene vi mennesker har, er å bli sett. Det hjelper lite med fine titler, stilig bil eller hytte på Hovden for å oppleve seg sett. Det ligger på et dypere plan, og treffer noen helt andre strenger i oss.

Derfor gjør det ekstra godt de gangene vi faktisk blir sett. Når vi møter den menneskelige varmen fra en annen, kjent eller ukjent.

Den menneskelige relasjonen

Den jødiske religionsfilosofen Martin Buber var spesielt opptatt av relasjonen mellom mennesker. Han beskriver så vakkert hvordan et menneskes eksistens blir til gjennom et møte med den andre. I perlen av en bok «Jeg og du» fra 1923 forklarer han forskjellen mellom det å se den andre som «du» versus «det».

I boka hevder Buber at vi blir til i møtet med «den andre», og at «alt virkelig liv er møte».

Å glede seg på andres vegne

Like før jul kom min kjære hjem med en kasse mandariner som han hadde vunnet på nærbutikken. Det som overrasket meg var hvor utrolig glad han virket, som om det han hadde opplevd var noe mye større.

Jeg forstod etter hvert at det ikke var gevinsten som hadde løftet dagen hans. Det var det som skjedde da han vant. Han hadde nemlig blitt oppfordret av den hyggelige karen bak kassa på Kiwi til å legge igjen navn på kassalappen i en boks, for å bli med i trekningen av ei mandarinkasse.

Det var det som skjedde da han faktisk vant trekningen som gjorde så inntrykk på min kjære. Mannen i kassa, en hyggelig bergenser, ble nemlig så hoppende glad på hans vegne. Han strålte og jublet over at en stamkunde hadde vunnet, selv om dette i utgangspunktet var en han ikke kjente.

Vi tok det med oss inn i jula som en artig opplevelse, og har ved flere anledninger kommentert den hyggelige bergenseren når vi kommer hjem fra handletur. For noen dager siden forstod vi at vi ikke er alene om å ha lagt merke til ham.

Tina Storesletten Sødal er direktør ved ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter. Hun har lang erfaring fra internasjonalt arbeid og organisasjonsliv. Opptatt av menneskeverd, ledelse og fredsarbeid. Gift, tre barn, i overkant sosial og akkurat blitt 50. Hver femte uke skriver hun i Fædrelandsvennen. Foto: Bjelland, Kjartan / Fædrelandsvennen

Årets hyggeligste

Alle bydeler med respekt for seg selv har sin egen Facebook-side. Sånn er det også med min bydel, Hånes, der Hånesbeboere jevnt og trutt blir oppdatert på smått og stort. Så langt har det vært mest fokus på arrangementer som skal skje, hunder som er på ville veier og sykler som er funnet.

Forrige uke skjedde det noe som gjorde at siden eksploderte. En Hånes-beboer nominerte nemlig den hyggelige bergenseren til årets hyggeligste medarbeider.

Det var jo en fin gest, og det kunne blitt med det. Det som var så spesielt var den voldsomme responsen. Nominasjonen traff enormt mange, og kommentarene i kommentarfeltet var rett og slett rørende. Denne blide bergenseren, med sitt gode humør og lune humor, utgjør en forskjell i bydelen vår.

Det var jo en fin gest, og det kunne blitt med det. Det som var så spesielt var den voldsomme responsen.

Dette er en påminnelse om det iboende menneskelige behovet for å bli sett, og om hvordan et enkeltmenneske med et vennlig ord, et smil og en god replikk kan gjøre en forskjell. Det er ikke bare fint, det handler om noe vesentlig, noe vi lengter etter som mennesker. Det er derfor det treffer så dypt, fordi et behov som sitter så dypt i oss blir møtt. Det handler om noe absolutt nødvendig – å bli sett av en annen, å se lys i en annens øyne.

«Ett er nødvendig»

Den norske skogsarbeideren og lyrikeren Hans Børli hadde en egen evne til å sette ord på det vakre rundt oss og i oss.

Hans dikt «Ett er nødvendig» synes jeg passer godt på vei inn i ferietida. Her kan det være som et apropos til bergenseren som lyser opp dagen for så mange, og Bubers ord om å se den andre.

Ett er nødvendig

Ett er nødvendig – her i denne vår vanskelige verden av husville og heimløse:

Å ta bolig i seg selv

Gå inn i mørket

og pusse sotet av lampen.

Slik at mennesker på veiene

kan skimte lys

I dine bebodde øyne.