Kvinner er nok blitt langt bedre til å formulere sine lyster, behov og krav, men de beskytter seg mot å være initiativtagere. I tillegg er det å være den som tar initiativ, også tett knyttet til å være viril og maskulin. Dette skaper en sårbarhet med tanke på avvisning, og i populærkulturen blir ofte den stakkaren som aldri får damer latterliggjort.

I gamle dager snakket man gjerne om kvinnen som det svake kjønn, det har endret seg og er noe som hører fortiden til. I dag er det overvekt av kvinner på alle profesjonsstudiene og menn topper alle de dårlige statistikkene. Jeg snakker da om selvmord, arbeidsledighet, kriminalitet og rus.

Den metroseksuelle mannen

En vellykket mann må ha store muskler, smale hofter og en v-formet overkropp. I tillegg skal han ha god økonomi, god utdanning og kle seg korrekt. Forbildet er den metroseksuelle mannen, det vil si den typiske urbane mannen som bruker tid og penger på eget utseende. Han trener, soler seg, følger moten, går ofte til frisøren og pleier huden sin.

Se en Disney-film med litt kritisk blikk og legg merke til at heltene alltid er høye, har brede skuldre og smale hofter. De andre som aldri får prinsessen er ofte kortvokste, korpulente og anmassende. Disse kroppsidealene får vi innprentet fra vi begynner i barnehagen, og når det gjelder dating sliter de lave gutta.

foto
Anne Marie Pile er utdannet barnevernspedagog, med videreutdanning i tiltak mot vold i nære relasjoner, og sexologisk rådgiver fra UiA. Hun har også studert journalistikk. Ansatt i Kristiansand kommune i Enhet for Livsmestring, ambulerende oppfølgingsteam Vågsbygd. Hun er ny spaltist i Fædrelandsvennen. Foto: Damares Stenbakk / Fædrelandsvennen

Mange ensomme unge menn kategoriserer seg selv som «incels». Begrepet incel kan oversettes til ufrivillig sølibat.

Dette er unge menn som ikke har tilgang til sex og de klarer heller ikke å skaffe seg partner og barn. De møtes på internasjonale nettsamfunn, blant annet på anonyme internettfora som 4chan, Reddit, Endchan og 8chan. Disse møteplassene blir ofte omtalt som felleskap for menn som hater kvinner, homofile, alfahanner og våre nye medborgere.

For noen uker siden lanserte Reform rapporten «Incels i Norge». Rapporten er en kartlegging av ensomhet og helse blant norske incels.

Rapporten er trist lesing. Mange av informantene lever liv kun bestående av tv-titting, gaming, surfing på ulike nettfora og jobb om de har noen.

Rapporten er trist lesing. Mange av informantene lever liv kun bestående av tv-titting, gaming, surfing på ulike nettfora og jobb, om de har noen.

Kroppsbildet til informantene var preget av samfunnets uoppnåelige kroppsidealer. Disse presenteres både på ulike nettfora og i etablerte medier.

Forskerne fant også at ensomheten hadde alvorlige konsekvenser, som dårlig psykisk helse, dårlig selvbilde og tanker om selvmord. Flere hadde ikke søkt hjelp fordi de mente at menn søker ikke hjelp, og de som søkte hjelp, hadde dårlige erfaringer med hjelpeapparatet. Et hjelpeapparat som ikke er bygget for unge menn og hvor det nesten bare jobber kvinner.

Er det et resultat av at helse- og sosialsektoren fortsatt er kvinners domene? Hvor er hjelpeapparatets tiltak for gutta boys?

Nærhet og anerkjennelse

Det er all grunn til å ta dette alvorlig og særlig fordi vi som samfunn ikke har råd til å miste mange menn som kunne blitt gode fedre og partnere.

Jeg tror heller ikke at dette er noe helsevesenet alene kan endre på, vi trenger en offentlig samtale om det å være menneske.

Vi trenger også å snakke om seksualiteten på en annen måte. Vi snakker ofte om teknikk, hjelpemidler, glidemidler, ereksjonssvikt, Viagra, utroskap, partnervalg, tørre skjeder, seksuelle overgrep, prevensjon og porno.

Men vi snakker lite om nærhet og hvordan man skaper nærhet til et annet menneske og hvor godt nærhet og hudkontakt er for oss. Eller hvor helsebringende det er å bli anerkjent som den man er - det er kanskje det beste man kan oppleve sammen med sin partner.

Våre kroppsidealer er marinert i markedskreftenes grådighet og det produseres livsløgner om at bare vi blir «perfekte» og har nok materielle ting blir vi lykkelige. Det hjelper nok litt, men uten anerkjennelse og nærhet blir livet nokså minimalistisk.