Det kan være år som har brakt med seg store endringer, eller det har skjedd noe som har preget oss dypt. Dette siste året blir et slikt år for Europa. For akkurat ett år siden opplevde Europa det utenkelige, da Ukraina ble invadert av Russland. Selv om russerne hadde invadert Krim et snaut tiår tidligere, var denne fullskala invasjonen i en helt annen divisjon. Mange illusjoner har blitt brutt, og for millioner av mennesker har livet endret seg totalt. Presidenten som var kjent som komikeren som vant valget, har blitt kåret til årets navn i The Time. Dataingeniører har blitt vant til å fôre kanoner, og lærere har gravd skyttergraver. Dette er mennesker som aldri hadde trodd de skulle oppleve dette. Mennesker som hadde liv som lignet våre egne, med arbeid på kontor og henting i barnehage.

Krig er forakt for liv

Opplevelser som dette endrer mennesker. Krig er forakt for liv, og i krigssituasjoner blir menneskeverdet krenket daglig. Det rapporteres om grusomme krigsforbrytelser som vitner om at menneskeliv ikke verdsettes. Det er utsikter til at krigen kan vare lenge, noe Putins skremmende tale denne uka på alle måter understreker.

Tina Storesletten Sødal er direktør ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter. Hun har lang erfaring fra internasjonalt arbeid og organisasjonsliv. Opptatt av menneskeverd, ledelse, og samfunnsliv. Hver femte uke skriver hun i Fædrelandsvennen. Foto: Kjartan Bjelland

Det er noe dystert ved å nå ettårsdagen i en pågående krig. Man er ferdig med å gjøre alt for første gang. Første bursdag, første jul, nyttår og påske med krig. Mennesket har en unik evne til å tilpasse seg, på godt og vondt, men det er viktig at dette ikke blir den nye normalen. Det ligger en fare i at dette er noe verdenssamfunnet venner seg til. Vi må ikke tillate oss å tenke på ukrainerne som «de andre», de som lever med en krig som ikke angår oss. En slik apati ødelegger motstand og vilje til å fortsette å kjempe mot undertrykkingen.

Holocaustdagen

For en måned siden hadde ARKIVET sin årlige markering av Holocaustdagen der vi møtte flere tusen skoleungdom. Vi arrangerte også en filmfestival, der vi blant annet viste den anerkjente dokumentarfilmen Shoah, som er filmet på 70-tallet, og viser intervju med overlevende, overgripere og tilskuere til holocaust. Det er en rå og sterk dokumentar som gjør dypt inntrykk.

I noen av intervjuene møter vi vanlige bønder som hadde gårder som grenset til Auschwitz-leiren. De beskriver skrikene de hørte fra leiren, og snakker om hvordan de måtte leve sine liv og samtidig forholde seg til det som skjedde på innsiden. Jødene kom i hopetall i dyrevognene i tog, men noen kom også i passasjervogner. Andre var så velstående at de hadde kjøpt billett på første klasse.

Grufull skjebne de ikke visste om

Bøndene fortalte om disse passasjervognene, hvor det satt mennesker som var på vei til en grufull skjebne de ikke visste om selv. Enkelte av kvinnene sminket seg før toget skulle ankomme endestasjonen. Bøndene forsøkte å gjøre tegn til at det var noe grufullt som ventet passasjerene.

Når man ser slike intervju i ettertid og kjenner den grusomme historien, blir man slått av at bøndene ikke gjorde mer. Hvordan kunne de høre skrikene og fortsette å pløye åkrene sine? Hvordan kunne slike overgrep bli et bakteppe til deres hverdagsliv?

Hvordan kunne de høre skrikene og fortsette å pløye åkrene sine? Hvordan kunne slike overgrep bli et bakteppe til deres hverdagsliv?

En gang vil det være fremtidige generasjoners tur til å se tilbake på situasjonen i verden i dag og vurdere hva vi har gjort og ikke gjort. Vil vi være som bøndene ved toglinja?

Et spesielt år

Dette har vært et spesielt år å være freds- og menneskerettighetssenter. Dette senteret som en gang var Gestapo sitt hovedkvarter i Sør-Norge, er nå et senter for demokratibygging. Nettopp det representerer et stort håp, og viser oss at endring kan skje. Her kommer tusenvis av elever fra Agder for å lære om og av historien, og lære om demokrati, fred og menneskeverd. Det siste året viser oss med all tydelighet at dette er livsnødvendig.

Freden etter andre verdenskrig kom fordi mange nok sto sammen, og fordi mange nok holdt ut.

I ord og handling

Det er viktig at vi markerer at det er gått et år med krig i Europa, og at vi fortsetter å vise vår motstand i ord og handling. Ukrainerne viser hver dag et utrolig mot i den rå kampen for å beskytte sitt land og sin frihet. Sammen må vi løfte menneskeverdet, og bære håpet om at freden en dag vil komme.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.