Se min kjole!

Hver nordmann har gjennomsnittlig 365 plagg i skapet, ifølge en undersøkelse fra OsloMet. Vi kjøper for å imponere og sjarmere, for å slukke sorger eller vise status. Vi handler for å følge trender og passe inn. For økt velvære og høyere selvtillit. Det skal jeg være den første til å innrømme. Og det er ikke galt i seg selv. Problemet er at tekstilenes reise fra råstoff til ferdig plagg og videre til avfall, fører med seg store globale miljøproblemer.

Bruk og kast-mentaliteten dominerer vårt forbruk av tekstiler. 97 prosent av alle nye klær er laget av ikke-resirkulerte materialer. Mange av plaggene blir aldri brukt før de havner i søpla, i store mengder. Hver nordmann kvitter seg med gjennomsnittlig 15 kg i året, og tallet har doblet seg de siste 20 årene. Dessverre blir bare en forsvinnende del resirkulert til nye plagg.

Klær og andre tekstiler «loer» både ved bruk, vask og tørk uten at det fanges opp, og skaper et annet miljøproblem: Ørsmå mikroplast-partikler faller av klærne og havner i naturen. Plastbitene skylles ut i havet og tas opp i fordøyelsen til sjøfugl og pattedyr, og blir med videre i næringskjeden slik at det til sist havner i våre egne kropper. Ifølge EU kan opptil 35 prosent av mikroplasten som finnes i naturen spores tilbake til tekstilprodukter.

Klær tilsettes kjemikalier for å gi impregnering, redusere brannfare, hindre uønsket lukt eller for å lime på plasttrykk eller annen dekor. Men kjemikaliene er ikke bare funksjonelle, mange er også farlige miljøgifter. En del av kjemikaliene vaskes ut i forbindelse med produksjonen og forurenser naturen. Andre kjemikalier blir sittende igjen i tekstilene og kan være en fare både for fabrikkarbeidere og for oss forbrukere. Noen kjemikalier er kreftfremkallende, andre kan gi nedsatt fruktbarhet eller fosterskader.

Ifølge Røde Kors bruker tekstilbransjen vann tilsvarende forbruket til fem millioner mennesker hvert år. Vann er et knapphetsgode, og klesproduksjonen begrenser tilgangen til drikkevann for de mest sårbare. Bransjen produserer også 20 prosent av verdens avløpsvann, som svært ofte er forurenset med mikroplast og helseskadelige kjemikalier.

Gift, plastbiter og helseskadelig vann er miks de færreste av oss ønsker. Hvordan kan vi da kle oss med god samvittighet?

Tekstilbransjen bærer selvsagt selv en stor del av ansvaret for en mer bærekraftig produksjon basert på stadig mer resirkulerte ressurser, uten skadelige kjemikalier og mikroplast. EU strammer derfor skruene og har lagt en strategi for en mer bærekraftig tekstilbransje. I fremtiden skal klær designes for å vare, kunne repareres og til sist resirkuleres. Brussel vurderer også et forbud mot å destruere klær som aldri ble solgt fordi de ikke traff forbrukernes trender eller smak. Det skal, heldigvis, legges et mye større ansvar for resirkulering på produsentene, og de underlegges et langt strengere lovverk som forbyr skadelige kjemikalier.

Vi forbrukere må samtidig kle oss ansvarlig. I januarsalg-jungelen har jeg derfor gitt meg selv noen utfordringer:

1. Trenger jeg egentlig et nytt plagg? Eller kan jeg kombinere og style gamle klær på en ny måte? 2. Kan jeg kjøpe noe nytt som ikke er nytt? Appene for brukte klær blir stadig bedre og mer pålitelige, og gir mulighet til å søke på favorittmerker, farger og snitt.

3. Kan jeg leie i stedet for å eie? Både apper og butikker leier flotte plagg som lar meg fornye garderoben ofte, uten at det belaster miljøet.

4. Kan jeg kreve bedre kvalitet? En jakke skal tåle mer enn en sesong, og knappene skal ikke falle av. Jeg er blitt en mye tøffere kunde som krever kvalitet, og mulighet for reparasjon.

Jeg unngikk å la meg friste av januartilbudene. Men jeg lot meg friste til en ny kjole likevel. En brukt, snerten liten sak, solgt av Mari fra Oslo. Det gav meg lykkefølelse og litt bedre samvittighet.