ARKIVET og Norsk senter for krigsseilerhistorie har hatt en viktig oppgave med å kvalitetssikre historien faglig, og vi hadde derfor en rolle i anledning førpremieren i Kristiansand. På en tilstelning etter filmen ledet jeg en samtale med sentrale aktører fra filmen. Da jeg spurte regissør Gunnar Vikene om han kunne peke på en scene som hadde gjort inntrykk på han, trakk han fram tausheten i i filmens sluttscene.

I den siste scenen i filmen vises to eldre mennesker. Dette er nære venner som deler mange sterke og grusomme opplevelser. Selv om de kjenner hverandre godt, er det helt taust i dette selskapet. Scenen er langdryg, og som publikummer kjenner man på ubehaget av den trykkende tausheten. De bærer på så mye at det blir umulig å uttrykke seg, og de har tilsynelatende ikke noe språk for følelsene sine.

Noen dager etter jeg hadde sett filmen møtte jeg moren til en god venninne av meg. Det viser seg at hennes far var krigsseiler, men hun visste lite om dette fordi «han sa jo aldri noe».

38.000 norske sjøfolk

På samme måte som i sluttscenen i filmen vet vi at dette er tilfellet i mange familier. De voldsomme opplevelsene ble i mange tilfeller aldri delt med familiene i ettertid. Mange som bærer på traumer kan oppleve en frykt for at ting vil kollapse om de deler det de har opplevd, og er redd andre ikke kan bære det.

En viktig del av arbeidet vårt ved ARKIVET er nettopp forskning knyttet til krigsseilernes historie. Vi har et eget krigsseilerregister med nærmere 68.700 krigsseilere, der 38.000 av dem var norske sjøfolk som seilte under andre verdenskrig. Hele en av ni krigsseilere mistet livet på norske skip i løpet av disse dramatiske årene. Av de som kom hjem slet mange med dype traumer, og fikk som følge av dette et vanskelig og trøblete liv.

Vi har sett en markant økning i besøk på Krigsseilerregisteret i lys av filmen, og vi får daglige tilbakemeldinger om at det betyr mye å få innsikt i hva en kjær far eller bestefar har opplevd som har vært for vanskelig å fortelle.

Tina Storesletten Sødal er direktør ved ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter. Hun har lang erfaring fra internasjonalt arbeid og organisasjonsliv. Opptatt av menneskeverd, ledelse og fredsarbeid. Gift, tre barn, i overkant sosial og akkurat blitt 50. Hver femte uke skriver hun i FVN. Foto: Bjelland, Kjartan / Fædrelandsvennen

Menneskeverd

ARKIVETs visjon er «større rom for menneskeverd». Det handler i aller høyeste grad om menneskeverd å få navngitt hver krigsseiler og dokumentert det den enkelte har opplevd.

I krig utfordres menneskeverdet. En økt forståelse for sivile sjøfolks opplevelser fra andre verdenskrig kan bidra til å skape et større rom for menneskeverd for både vår generasjon og de som kommer etter oss.

Filmen «Krigsseileren» er valgt ut som Norges Oscar-kandidat. Enkelte stiller spørsmål til at det finnes så mange filmer med innhold fra andre verdenskrig. Kritikken går blant annet på at man heller bør lage filmer om samfunnet i dag. Filmer som angår oss.

Traumer

Jeg tenker at en viktig bit av å forstå filmer som «Krigsseileren» nettopp er å anerkjenne at dette handler om oss. Det en del av vår relativt nære historie, der mange nordmenn ble traumatiserte av grusomme opplevelser til sjøs som krigsseilere. Disse menneskene har blitt preget for livet, noe som har hatt stor påvirkning på familiene deres. I tillegg vet vi at traumer ofte går i arv.

Jeg tror dette er en slik film, og jeg håper den vil sette dype spor.

Dette er en del av vår virkelighet i dag. I disse dager ser vi russere tvinges til å kjempe en krig mange verken ønsker eller opplever som sin, og fortvilte Ukrainere som må forlate sine hverdagsliv og familier for å kjempe med livet som innsats. Vi vet at det ikke bare vil prege de som er i krigen, men også generasjoner framover når krigen en gang tar slutt. Vi må lære av historien, og med alle midler gjøre vårt bidrag for å skape fred.

De norske krigsseilerne kom hjem etter krigen uten å bli møtt med verken flagg eller fanfare. I tillegg til at de ikke fikk den heltestatusen og takken de hadde fortjent, måtte de kjempe i mer enn 20 år for at de usynlige skadene de fikk under krigen skulle gi rett på krigspensjon. De var unge menn med mye bagasje i en tid der man tenkte at taushet er et gode.

Filmen som vises i disse dager gir et ansikt til disse menneskene, og kan sette ord på noe av det usagte. Det krigsseilerne kjempet for, er det demokratiet vi har en plikt til å forsvare i dag. Noen ganger opplever man å se en film man tenker vil gjøre en forskjell. Jeg tror dette er en slik film, og jeg håper den vil sette dype spor.