En av byens frimenigheter skulle bygge ut, og i den anledning var det satt opp en lettvegg ut mot gata. Den var det fristende å tagge på, og en dag hadde noen skrevet: «kom som du er, bli som oss». Slik jeg husker dette lot menigheten taggingen stå i en lengre periode, fordi man opplevde det både som treffende og til ettertanke.

Inkludering er vanskelig. Det er så lett å trå feil, og det ligger så dypt i oss mennesker å dele opp i «oss og dem». Skal vi slippe noen inn i varmen, er det mindre farlig om de ligner på oss – eller vil bli som oss. Det kan virke skremmende om noen har andre tanker og meninger enn det vi har selv.

Annerledeshet

De to søstrene Bente-Marie Ihlen og Heidi Ihlen er begge psykologer, og har gitt ut en rekke bøker om kommunikasjon. I sitt arbeid kommer de stadig tilbake til den utryggheten det skaper hos oss at andre tenker og er annerledes enn oss, selv om vi vet på et intellektuelt nivå at vi er ulike hverandre. De vektlegger at vi går glipp av mye når vi lar være å undersøke og anerkjenne annerledeshet, og når vi antar at mennesker er likere oss enn det de reelt sett er.

Når det å ikke være som de andre blir opplevd som en trussel, blir også det å skille seg ut ofte forbundet med skam. En forfatter som belyser dette på en klok måte er Jan Grue.

Tina Storesletten Sødal er direktør ved ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter. Hun har lang erfaring fra internasjonalt arbeid og organisasjonsliv. Opptatt av menneskeverd, ledelse og fredsarbeid. Gift, tre barn, i overkant sosial og akkurat blitt 50. Hver femte uke skriver hun i FVN. Foto: Bjelland, Kjartan / Fædrelandsvennen

Han er professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo, og forsker blant annet på funksjonshemning. Han har sterke beskrivelser av hvordan det er å være annerledes. Grue er selv rammet av en muskelsykdom som gjør at han bruker rullestol, noe som gir ham både en personlig og akademisk inngang til dette.

I en av hans kritikerroste bøker «Jeg lever et liv som ligner deres», forteller han sin egen historie. Han skriver om hvor mye energi det krever å oppleve skam og forsøke å skjule at man ikke er helt som de andre.

Det er en scene i boka som har gjort spesielt sterkt inntrykk på meg. Grue ser ulike klassebilder utstilt i en gang, og på ett av bildene er det ei jente med rullestol. Noen har lagt et hvitt laken over jentas kropp og rullestol, så ikke stolen er synlig. Det er sikkert gjort med de aller beste intensjoner, men resultatet blir bisart, siden det ser ut som om jentas hode svever fremst i bildet.

Gjennom boka bruker Grue dette bildet for å peke på hvordan vi prøver å skjule det som skiller oss fra andre, selv om det i realiteten er åpenbart for alle. Vi ser ikke mangfold som en styrke, og det ender opp med en umulig jakt etter det å være som de andre.

Integrering og inkludering

Vi har akkurat feiret 17. mai, og i år har vi hatt mange tusen helt nye landsmenn fra Ukraina. Det er usikkert om de blir her for godt, eller bare for en kort periode, men god integrering og inkludering er likevel avgjørende for å skape gode ringvirkninger.

Hele samfunnet nyter godt av en god integreringsprosess, og vi må unngå å se på innsatsen for integrering kun som en tjeneste «vi» gjør «de andre» for at de skal få slippe inn i fellesskapet vårt. Her mener jeg vi ofte bommer som samfunn, når vi tenker at vi gjør den som integreres en tjeneste, snarere enn å se det samfunnsnyttige og positive med at vi alle kan delta i fellesskapet med den vi er og det hver enkelt av oss bringer til torgs.

Setningen som stod på kirka i Kristiansand en gang på 80-tallet kan i realiteten beskrive mange skoleklasser, arbeidsplasser, treningsgrupper og kirker i dag. Det er noe trygt i det like, og i det at noen ligner på meg og tenker som meg.

Setningen som stod på kirka i Kristiansand en gang på 80-tallet kan i realiteten beskrive mange skoleklasser, arbeidsplasser, treningsgrupper og kirker i dag.

Både Grue og psykologsøstrene Ihlen og Ihlen oppfordrer oss på hver sine måter til nettopp det å betrakte mangfoldet som en styrke.

På ARKIVET freds og menneskerettighetssenter er visjonen «større rom for menneskeverd», og inkludering og mangfold er et av våre satsingsområder. Skal vi få til reell inkludering, kan ikke løsningen være at «de blir som oss». Tvert imot må vi omfavne forskjellighet, og se at forskjellene mellom oss gjør at vi utfyller hverandre. Det er når vi ser at hele samfunnet tjener på inkludering, at vi lykkes med integrering.