Skilsmisse kan føre til «krig». Disse fellene må dere unngå for å ta vare på barna.

Om du og ekspartneren din er rasende på hverandre etter bruddet, kan det være vanskelig å bidra til at barna har kontakt med dere begge. Dette er fallgruvene dere må unngå.

Psykologspesialist og forfatter Line Marie Warholm gir råd om familielivet. Har du forslag til temaer hun kan skrive om? Tips oss gjerne foreldreliv@aftenposten.no

Jeg møter stadig foreldre som er livredde for å miste kontakten med barna sine. For noen blir marerittet virkelighet: Ekspartneren lykkes i å få barna til å velge side. Det får store konsekvenser for alle.

Kampen mellom ekspartnere kan være tøff. Derfor er det så viktig at dere husker på dette:

• Det er smertefullt for barnet ditt når du baksnakker den andre forelderen.
• Å hindre kontakt mellom barn og forelder er en alvorlig inngripen.
• Søk hjelp utenfor familien dersom du er i tvil om eksen din er en god nok forelder.

Når barna vender seg mot den ene av foreldrene, skyldes det ofte høyt konfliktnivå mellom foreldrene. Og gjerne et press fra én eller begge foreldre om å velge side. Hvordan kan det skje? Ingen ønsker vel egentlig at et barn skal miste mamma eller pappa?

Når den ene er villig til å starte krig

Samlivsbrudd kan være sterke saker. Følelsene er voldsomme og temperaturen høy. Det er lett å lage et fiendebilde av ekspartneren. Kanskje har det vært et bedrag med i bildet. Det kan gjøre den ene rasende, og villig til å starte en slags krig. Etterhvert har kanskje begge blitt drevet til å si og gjøre drøye ting. Dere begynner kanskje å tenke på hverandre som psykopater. Og hvem vil vel overlate barna sine til en psykopat?

Slik kan man overbevise seg selv om at barna tar skade av relasjonen til den andre forelderen. Man ser på seg selv som den som beskytter. En som redder barna fra den andre – dette monsteret. Andre ganger kan det handle om hevn. Behovet for å skade eksen er større enn hensynet til barna.

Taktikken kan slå tilbake på deg selv

En slik situasjon rammer hele familien. Når barna blir godt voksne og har gjort sine egne erfaringer, vil de ofte endre syn på den familien de vokste opp i. De vil kanskje se at det ikke var så svart-hvitt. Det slår tilbake på den forelderen som har hindret kontakten mellom barna og den andre forelderen, og kan resultere i at barna bytter side. For plutselig blir dette sviket større enn det sviket den ene parten opprinnelig straffet den andre for. I stedet for at barna utvikler et greit forhold til begge foreldrene, opprettholdes skansene. Krigen fortsetter, bare med andre konstellasjoner.

Når det er på sin plass å kutte kontakt

Det er ikke alltid foreldrene er en direkte pådriver for at barna skal kutte kontakten med den andre. De finner det også ut på egen hånd. Og noen ganger er det på sin plass.

Det handler kanskje om at barnet endelig kan sette grenser i kontakten med en forelder som invaderer eller krenker. Når foreldrene skiller lag, kan man besøke pappa uten å måtte se en mamma – som bare påfører en vondt. Det finnes foreldre der ute som det kan være helt nødvendig å ta avstand fra i voksen alder. Det er foreldre som har brukt fysisk eller psykisk vold, eller som krenker og invaderer. Selv etter at man selv er blitt voksen.

Plikten til å beskytte

Slike voksne bør vi kanskje skjerme barna mot, også før de blir voksne. Det er dette som er så vanskelig – det finnes ingen fasit. I utgangspunktet bør barn ha kontakt med begge foreldre. På samme måte som vi tenker at det er best for barn å bo hos sine biologiske foreldre. Men noen ganger er det ikke mulig. Dersom omsorgen er for dårlig, må noen andre ta hånd om barnet. Og dersom den ene av foreldrene oppfører seg på måter som er skadelig for barnet, har den andre plikt til å beskytte.

Men hvordan skal vi vite hva som er godt nok?

Det kan være nødvendig å søke hjelp

Det vi kan være ganske sikre på, er at vi ikke skal ta en slik beslutning alene. Du er kanskje den som kjenner ekspartneren din best. Men antagelig er du følelsesmessig berørt og står dermed dårlig rustet til å gjøre en objektiv og rasjonell vurdering. I slike tilfeller kan det være helt nødvendig å søke hjelp. Du kan være tydelig på at du er bekymret. Men hvis du skal gå til et så alvorlig steg som å forsøke å kutte kontakten mellom barn og forelder, bør du la en profesjonell gjøre en vurdering av situasjonen – og stå for beslutningen.

Har du innspill til denne saken? Lurer du på noe mer? Send gjerne dine synspunkter eller spørsmål til: foreldreliv@aftenposten.no