For tre år siden gikk hun tur for første gang. Nå mener hun bevegelse i frisk luft er det beste grepet mot isolasjon.

Å gå tur kan hjelpe på ensomhet nå, skriver Hanan Abdelrahman.

Publisert:

Mange barn har ikke noe samspill med turen. Får de muligheten, kan mestringsfølelsen overføres til all form for læring, skriver Hanan Abdelrahman. Foto: Privat

  • Hanan Abdelrahman

For tre år siden ble jeg invitert med til Kjerringhøgda i Østmarka av en norsk kollega. Siden har det vært bratt læringskurve.

Tur nummer to til samme sted med en østmarkaguru to år etter, kom i stand etter at jeg etterlyste en turvenn på Facebook.

Naturopplevelser har stor overføringsverdi til livet generelt.

At naturen kan dempe stress og bekymringer og får oss i bedre humør, har flere forskere vist. Blant annet Gregory Bratman ved Stanford University i California.

Man blir bevisst på hvordan kroppen og hjernen spiller på lag. Hvordan du kanskje tør å gå lenger enn du trodde var mulig. Og hvordan naturen tar deg imot og aksepterer deg akkurat som du er.

Et integreringstiltaket slår alle andre, mener Hanan Abdelrahman. Foto: Anders Baumberger.

Naturen kan være arena for integrering

Mange spør meg hvor mange turer jeg har gått. Og hvorfor jeg gjør det. Svaret er: Jeg har gått mange turer av ulike typer. Alt fra fem kilometer til seks mil. Til alle årstider og under alle værforhold. Alene og med andre. DNT-turer, dagsturer, overnattingsturer, fjellturer, skogsturer, kanoturer, skiturer, klatreturer – til alle døgnets tider.

Skogen, fjellet og sjøen er en frisone. Her trenger du ikke å prestere eller tilfredsstille noen andre enn deg selv. Selv føler jeg meg komfortabel, rolig, sterk, har kontroll og er fri. Jeg opplever større mestring for hver lengre tur jeg går, og for hver fjelltopp jeg klarer å bestige. Og hver gang jeg overnatter ute i telt eller under åpen himmel uten å være redd.

Jeg drømmer om å starte en turvennbevegelse hvor en norsk familie inviterer en minoritetsfamilie som er ny i landet med på søndagstur, skriver Hanan Abdelrahman. Foto: Privat

Jeg vokste opp i Kairo. Der var den eneste kontakten jeg hadde med naturen å dra på piknik i parken. Vi kjørte som regel dit, parkerte bilen, gikk noen få hundre meter og hadde med stor piknikkurv full av god mat. Treningsaspektet og det å gå langt var ikke noe vi var opptatt av.

Naturen kan være arena for integrering av minoritetskvinner. For det er ikke nødvendigvis bare på kvinnekafeen på Holmlia det skjer. Det er like mye på vei opp til Kjerringhøgda i Enebakk. Min drøm er å starte en turvennbevegelse hvor en norsk familie inviterer en minoritetsfamilie som er ny i landet med på søndagstur.

Det er på slike turer det skjer reell nettverksbygging, misforståelser blir oppklart, og mennesker fra ulike kulturer kan komme nærmere hverandre.

Lær barna om samspillet

Jeg tok ikke med meg mine egne barn på tur da de var små fordi jeg oppdaget turlivet sent selv. La barna få gleden av å oppdage nye steder og ting og kjenne på mestringsfølelsen når de står på toppen av fjellet. Vi lader opp og blir naturlig slitne av å være i vigør i frisk luft. Småturer med litt mat og drikke er gull verdt fra ung alder.

Mange barn og unge har ikke peiling på samspillet med og avhengigheten av naturen. Får de muligheten, kan mestringsfølelsen overføres til all form for læring. De kan få troen på at de kan om de bare prøver og ikke gir seg. I dagens samfunn og den koronasituasjonen vi er i nå, er det et «must». Det blir for mye innesitting med digitale verktøy. Alle driver med sitt. Da er det viktigere enn noensinne å tilføre sofakroppene våre fysisk aktivitet.

Det vil alle tjene på. Særlig nå.

Publisert:

Les også

  1. Syv klassiske feil foreldre gjør

  2. «Hater» barnet ditt matte? Her er mine konkrete tips og råd til deg.

Fædrelandsvennen ønsker en god og åpen debatt. Her kan du bidra med din mening.
  1. Hverdagsliv