Er vi dømt til å leve i skyggen av foreldrene våre for alltid? Nei. Det går an å ta grep.

Hvorfor er kjærligheten så vanskelig? Og hvorfor blir det ikke alltid lettere etterhvert? Stikkord: Det er barndommen som tar oss igjen.

Publisert: Publisert:
  • Line Marie Warholm

Om du tør å se på deg selv med et ærlig blikk, kan samtaler om relasjonene fra barndommen skape nærhet og forståelse i parforholdet:

  • Parforholdet preges nemlig av tidlige relasjoner.
  • Vi misforstår andre mennesker hele tiden.
  • Å dele erfaringer med partneren kan skape nærhet og en ny forståelse for hverandre.

Udekkede behov for omsorg, trygghet og oppmerksomhet kan poppe opp igjen, og gjøre at vi stiller store krav til den vi er sammen med, skriver psykologspesialist Line Marie Warholm. Foto: Astrid Waller

Kjenner seg ikke igjen

Vi oppfatter andre i lys av våre egne forestillinger. Hva jeg hører er kanskje noe annet enn det du sier. I parforholdet skaper dette ofte problemer. Kanskje opplever man at partneren anklager en for en aggresjon man ikke kjenner seg igjen i. Man anklages for å ikke bry seg nok. For å overdrive eller underdrive. Man blir beskyldt for noe som hører hjemme et annet sted, i en annen tid. Derfor forstår man ikke hvordan den andre kan bli så sint, såret og krenket. Forstår ikke hvordan en nøytral tekstmelding kan virke avvisende. Det som for den ene er omsorg, kan for den andre virke invaderende og belærende.

Hvorfor blir det slik? Å gå inn i en kjærlighetsrelasjon vekker ubevisste lengsler i oss. Mange erfarer at noe uoversiktlig settes i sving når tilknytningen har vokst seg sterk i parforholdet. Og vi undrer oss: Var det ikke nå vi skulle følt oss roligere og tryggere, vært et mer stabilt par? Hvor kommer alt dette rotet fra?

Udekkede behov

Det er barndommens relasjoner som er aktivert.

Udekkede behov for omsorg, trygghet og oppmerksomhet kan poppe opp igjen og gjøre at vi stiller store krav til den vi er sammen med.

Som om vi forventer å bli tatt vare på som et barn.

Ulike partnere kan trykke på forskjellige punkter i oss, få frem ulike sårbarheter. Derfor kan vi i det ene parforholdet være den trygge og rolige, i det andre mer ustabil og sjalu.

For noen er det vanskelig å stole på partnerens gode intensjoner. En skremmende og urettferdig far i barndommen kan skape en forventning når man er blitt voksen om at andre ikke vil en vel. En krevende og selvopptatt mor kan gjøre at man oppfatter partnerens ønske om nærhet og omsorg som klamrende og klaustrofobisk.

Det du ser hos partneren din er preget av ditt blikk på verden og brillene du har på deg er farget av erfaringene dine. Ser du en øm og omsorgsfull kvinne, eller en svak og krevende person? Ser du en sterk og stolt mann, eller en som er krenkbar og sur? Ditt blikk påvirker den andres selvoppfattelse.

Misforstår hele tiden

Er vi dømt til å leve i skyggen av foreldrene våre for alltid? Nei. Det går an å ta grep. Det handler om å tørre å innrømme for seg selv at man har med seg noe fra før. Å forsøke å forstå hva man selv tar med inn i parforholdet. Hvis man tør å ta inn denne forsmedelige sannheten, kan man stille seg mer åpen og undrende til andre mennesker. Vi misforstår hverandre hele tiden, for på seg selv kjenner man ingen andre.

Når vi vet det, kan vi forsøke å la være å forstå eller dømme for fort, men fortsette å spørre og undersøke: «Nå føler jeg det sånn – var det slik du mente det?» Vi kan ikke bestemme oss for å slutte å reagere følelsesmessig, men vi kan ha en bevissthet rundt hva som foregår. Vite at vår egen opplevelse av den andre sladrer like mye om oss selv. Selv om jeg blir såret, er det ikke sikkert at du har vært slem.

Det er en kompleks dynamikk som utspiller seg i en kjærlighetsrelasjon og det er umulig å forstå hva som foregår hele tiden. Derfor kan vi møte hverandre med undring og ydmykhet. Hva skjer med oss nå? Kanskje kan spøkelsene fra barndommen skape en dypere forbindelse i stedet for å skremme kjærligheten på dør.

Publisert:
Fædrelandsvennen ønsker en god og åpen debatt. Her kan du bidra med din mening.