- Problemet var at jeg ikke så min egen hudfarge, men det gjorde de

— Vi persere viser følelser, men vi er ikke så flinke til å snakke om dem.

Multikunstneren Tooji Keshtkar sitter ved et bord, inntil en murvegg. Myke rytmer strømmer opp fra musikksjappa i første etasje og inn i kafeen Bare Jazz midt i Oslo sentrum.

Det er naturlig å klemme, naturlig å smile. En følelse av å ha kjent ham lenge er der med det samme.

Litt senere skal han fortelle om introvertheten, den sosiale angsten og sceneskrekken.

Grand Prix-seier, annenplass på VG-lista med sangen «Stay» og programleder på TV til tross. Det er ikke lett å være menneske.

- Når man blir født, lever man i sin egen boble. Man må lære å være menneske, med alt det innebærer. Selv begynte jeg å leve i en alder av 27 år.

Flukten fra Iran

Touraj Keshtkar så derimot dagens lys i byen Shiraz i Iran i 1987, som yngstemann i en søskenflokk på fire brødre. Han ble født under turbulente politiske forhold, åtte år etter at sjahen av Iran måtte flykte fra landet og den muslimske imamen Ayatollah Khomeini opprettet en islamsk republikk.Krigen mellom Iran og Irak, som skulle koste én million menneskeliv bare på iraksk side, hadde pågått siden 1980 og det var fortsatt ikke fred da Tooji kom til verden.

I 2003 skrev moren Lily Bandehy boken Jeg kommer fra Iran om familiens dramatiske historie og om flukten til Norge. Lily ble selv født som den yngste av femten søsken, hvorav syv levde opp. De tilhørte overklassen og faren var en høyt respektert mann som arbeidet som lensmann til tross for at han var analfabet. Han var muslim og ba til gud fem ganger om dagen, men lot barna sine studere, lese romaner, danse og lytte til musikk.

Etter en dramatisk brann der hele kornavlingen legges i aske, går Lilys far konkurs og blir tvunget til å gifte bort sin 16 år gamle datter til en velstående mann, Toojis far. Men forholdene blir etter hvert altfor vanskelige for familien. Toojis eldste bror sendes i forveien og havner i Norge ved en tilfeldighet. I 1988 kommer resten av familien til Norge som politiske flyktninger.

Da hadde de overlevd både kidnapping og oppgjør mellom jugoslaviske og tyrkiske menneskesmuglere på sin ferd gjennom Europa. For et år gamle Tooji skulle Norge bli hans nye hjemland.

Les også:

Du er den som former barnets personlighet

Oppdragelsesekspert tar oppgjør med roskulturen

— Jeg har ikke lest hele boken ennå, bare første del. Jeg måtte stoppe for å gråte på annenhver side da jeg leste i den. Siste del, som omhandler tiden i Norge, vil jeg lese først etter at moren min er død. Det er så nært.

Barns følelser har lenge opptatt Tooji. Det er en grunn til at han utdannet seg som barnevernspedagog, har jobbet som pedagogisk leder i barnehage, på asylmottak og i skolen. Han er opptatt av emosjonell kompetanse og at barn må lære å kjenne hele følelsesregisteret sitt så tidlig som mulig. — Empati er ikke nødvendigvis noe barn er født med, men det er noe de må lære. Jeg begynte å filosofere med barna i barnehagen da de var i treårsalderen, for eksempel om empati når noen slo seg. For når noen slo seg, så kom alle barna løpende for å se. Da falt det naturlig å samtidig lære dem om empati.

Spark og slag

Da Tooji begynner i første klasse på en barneskole i Oslo, sier han at han opplevde han alt annet enn empati fra medelever. Moren står på et tidspunkt frem på foreldremøter og forteller om de kveldene sønnen gråter, om nettene når han våkner av mareritt og om de morgenene han vil dø og ikke gå på skolen.

Hun forteller om en gutt som gjemmer seg i buskene i friminuttene og som sitter og skjelver av redsel for at noen skal finne ham og slå ham. Kan noen lærere inspisere i skolegården og holde øye med sønnen hennes, så han ikke blir slått?

Ifølge Tooji fikk moren til svar at de mangler ressurser. Jevnlig går hun til de andre foreldrene for å rydde opp. Tooji forteller at en dag kommer en nabo på døren som sier til moren at det er bedre at hun lærer sønnen sin å leve med mobbingen i stedet for å reagere på den.— Jeg merket ikke mobbingen før i 8-9-årsalderen. I klassen var det noen utenlandske som holdt sammen, men jeg ville være en del av guttene i klassen. Problemet var bare at jeg ikke så min egen hudfarge og det gjorde de. Mobbekulturen var en rasistisk greie. Jeg ble ikke invitert i bursdager. Det var slåsskamper, spark og slag, men jeg var sterk selv også og slåss tilbake. En dag barna jaget meg ut av skoleområdet, banket jeg på hos en gammel dame i nabolaget. Jeg var så redd. Hun ba meg inn og ga meg en brødskive, sier Tooji.

Moren gir etter hvert opp kampen og søker om skolebytte. Tre dager før skolen skal begynne etter ferien, forteller hun Tooji at han har fått avslag på alle søknadene. Han gråter og går for å legge seg, men en halvtime senere står han opp igjen og faller sammen på gulvet. Kvelden etter får han et kraftigere anfall og de må ringe Legevakten. Etter tre dager på barneavdelingen på Ullevål sykehus får de endelig vite hva som feiler ham.

— Jeg hadde fått et epilepsianfall. Kroppen min sa «nå er det nok», forteller han.

Overlegen på sykehuset konkluderer med at den psykiske påkjenningen ved mobbingen trolig har utløst anfallet. Han skriver et brev til en privatskole og Tooji får plass på Steinerskolen på Hovseter. En times reise hver vei til tross, her føler han seg endelig trygg.

Sceneskrekk og selvtillit

Mobbing i barndommen har fulgt ham helt opp på scenen i voksen alder. Tooji har sceneskrekk og sosial angst.

— Jeg er redd for å bli dømt. Jeg går på scenen og ønsker det, men samtidig er jeg redd.

Han mener mobbing ikke har noe med ondskap å gjøre. Det er de voksne som må lære barn om empati. Selv har han måttet takle mye på egen hånd.

— Når noe skjer, så er det visdom og lærdom å hente ut av situasjonen. Det gjelder å ikke gå inn i en offerrolle, men samtidig kjenne på sårbarheten og hele følelsesregisteret sitt.

Han har funnet noen svar utenfor religion, en slags spiritualitet. Han mener religion er villedende for mange.

— Pappa er muslim og mamma konverterte på et tidspunkt til kristendommen og har jobbet som diakon, men jeg har alltid hatt klørne ut mot prestene. Jeg skjønte ikke at presten skulle være nærmere Gud enn meg og jeg stilte kritiske spørsmål. Denne våren utga Tooji barneboken om Taki og hennes døde bestemor som kommer på besøk for å leke og filosofere. En bok om døden. Sin egen bestemor har han møtt én gang. Hun døde kort tid etter at Tooji ble født, men hun har likevel alltid vært der.

— Bestemor holdt meg i armene sine én gang, så døde hun. Vi hadde ingen fysiske bilder av henne hjemme, men hun besøkte meg ofte i drømmene. Det var så mye kjærlighet. Jeg følte at jeg hadde en bestemor. Jeg har alltid hatt en touch av spiritualitet i meg.

- Men hvorfor en barnebok om døden?

— Døden er det som er mest skremmende for foreldre å snakke om. Foreldre unngår dette temaet. Det er viktig å snakke om døden og presentere døden som noe vakkert. Den mørke delen av livet er ikke nødvendigvis noe galt, den er der for å lære oss noe. Livet er dynamisk, det er begge deler, både lys og mørke. Det er greit å være lei seg.

I boken er bestemor en rampete figur, men også en mentor for Taki, som lærer henne om livet og om hele kretsløpet til både trær og mennesker.

— Taki gjenspeiler min personlighet og barndommen min. Hun har fjær på hodet. Jeg syns fjær er vakre og symboliserer spiritualitet og frihet. Taki er en liten dramaqueen, og det er jeg også, smiler Tooji.

Han håper at boken kan få barn til å reflektere og filosofere over livet, at de skjønner at alt har en syklus, at ting spirer, blomstrer og dør og at det har vært mennesker på jorden før dem. Når Tooji får høre om en fem år gammel gutt som etter å ha lest boken lurer på om han kan plante et tre for sin døde bestemor, begraver han ansiktet i hendene.

— Jeg blir så rørt. Jeg ønsker å nå ut til barn og at barn begynner å snakke om døden, slik som når nevøene mine spør meg om jeg skal dø snart. Når historien har en slik effekt på barn, først da kan jeg gå med rak rygg.

Morskjærlighet og politisk protest

Den persiske arven har gitt Tooji mer enn pågangsmot. Poesien betyr mye.

— Poesi og diktning er skolefag i Iran. Mullaene tok fra oss dansen, sangen og dekket til kvinnene, men de kunne ikke ta fra oss poesien. Den persiske musikken har en fantastisk dybde med veldig mye følelser og mye poesi. Hver gang mamma og min avdøde onkel snakket sammen på telefon, kunne de svare hverandre med poesi.

Livet etter Melodi Grand Prix har ikke bare vært lett.— Jeg hadde sykt mange rundt meg som melket kua. Jeg gikk fra å tjene veldig mye, til å tjene veldig lite. 2013 var et av de tyngste årene i livet mitt.

I 2014 flyttet han til Stockholm. Han ville begynne med jazz etter at han oppdaget Monica Zetterlund. Det ble i stedet en barnebok, ny musikk og etter hvert en kontroversiell musikkvideo.

— Alt er produsert ut fra et mørke i meg. Jeg fant meg selv i det. Jeg lever for kunsten, den uttrykker den jeg er.

Musikken har ifølge ham selv blitt mer politisk med årene. Mer personlig også.

— Det vanskeligste i livet er å elske seg selv. Greier man det, da blir livet annerledes, da aksepterer man ikke negative situasjoner og relasjoner.

Fra rød løper til asylmottak

Som programleder på TV ble det overfladiske vektlagt. Samtidig studerte han barnevernspedagogikk. Kontrasten ble for stor.

— Jeg mistet meg selv i MTV-boblen. Det var røde løpere, fokus på klær og utseende. Når du ikke har god selvfølelse fra før, så baserer man selvtilliten på noe som lett faller bort.

Tooji bestemmer seg for å bytte ut minglefestene med en jobb på et asylmottak. Hans eget møte med Norge var et asylmottak, der han bodde i flere måneder sammen med familien før de fikk oppholdstillatelse.

— Jobben på asylmottaket ga meg et nytt perspektiv. Her bodde flyktninger fra Irak og Afghanistan og de kunne vært broren min eller moren min. Det var jævlig å se sorgen, men man blir vant til det. Ikke nummen, men man blir vant til det. Jeg skulle i utgangspunktet bare være der i et par uker, men ble der i nesten et år. Jeg lagde kurs om hygiene, normer, seksualitet og satte opp budsjett for dem. Det var helt idiotisk at det ikke fantes et slikt opplegg og at det var jeg som skulle lage det. Det var heller ingen fagfolk med kompetanse på blant annet traumer. Jeg skrev en bachelor-oppgave om hvordan ivareta asylsøkerne. Jeg tror at integreringen må begynne fra dag én. Nå venter de, blir passive, de får en startpakke og blir navere. Det blir fort at man utnytter systemet. Men byråkratene sitter på kontorene sine, de har ikke vært i felt, de vet ikke hvordan det er.

Barnehjertet

For Tooji finnes det kun et språk for alt; Kjærlighet.

— Barn dømmer ikke, for eksempel homofili. Det er foreldrenes holdninger som nedarves. Vi lærer dem disse holdningene. Det finnes kun et språk for alt. Det jeg vil lære barn er kjærlighet. Det er et universelt språk.

Tiden vi har her på jorden er tilmålt. Det gjelder å ikke kaste den bort på uviktige ting, mener Tooji.

— Vi sparker lykken foran oss. Hvis jeg bare får det og det, så blir jeg lykkelig. Men vi er alle her en viss tid, man må huske på det.

Han mener voksne ikke må glemme barnet i seg. - Den som beholder barnehjertet sitt, er et godt menneske. Han er genuin og ærlig.

--- Siden intervjuet ble gjort, har Tooji fått mye oppmerksomhet etter musikkvideoen, Father, der han står frem som homofil for første gang. Da vi spurte om en kommentar til dette, svarte han følgende: Ang. videoen med Father kan du heller lese budskapet jeg har skrevet om sangen min LYS som kom:

«Happiness is a state of mind.

There is no one else than you that can truly make you happy.

The moment you stop distancing yourself from love, is the moment you embrace yourself.

Love can do miracles. It can create so much beauty and happiness in your life if you accept it. Not by trying to look a certain way, acting a certain way, or being in certain situations. Just by accepting you. As we humans reflect ourselves in others, every relationship you ever have with someone else mirrors exactly one or more aspects of the relationship you have with yourself. Both your light and dark sides.

Believe that you DESERVE love.

Believe that you are WORTH love.

Believe that you ACCEPT love.

«Your task is not to seek love, but merely to seek and find all the barriers within yourself that you have built against it.» – Rumi

Sing it with me»

Sincerely

X

Tooji

Les også:

- Altfor mange familier er for ytre styrt, styrt av trender og tendenser

Artikkelen er levert av månedsmagasinet Aftenposten Oppvekst. Ønsker du å få med deg lignende saker? Vi har en egen Facebook-gruppeog Twitter-profilfor Familie og oppvekst