— Mannen min hadde et kult etternavn som var fredet. Jeg synes det er fint at hele familien er en enhet og har samme etternavn, sier Mette Baastad Haube (29).

— Jeg har et forhold til alle mine fem navn, både fornavn og etternavn. At mannens etternavn skulle være en del av meg, var derfor helt naturlig, forklarer Guro Dorthea Kjølstad Røste Kreppene (34).

— Det handler om å gå «all in» i ekteskapet. Jeg føler overhodet ikke at jeg mister noe selvstendighet ved å ta min manns navn, sier Lene Moe (35), som gifter seg i august.

— For meg har det alltid vært en naturlig sak at man er et «vi» og ikke et «jeg» når man gifter seg. Jeg ønsket også å ære mine foreldre og vise takknemlighet for navnet jeg har båret i 25 år, forklarer Helene Pederstad Øien (25).

Alle fire har valgt som så mange andre norske kvinner: De tar mannens etternavn.

En lang tradisjon det er vanskelig å bryte

Hvor stor andel av norske kvinner gjør dette, har ikke vært kartlagt siden 2005. Da var svaret åtte av ti, ifølge Statistisk sentralbyrå. Mye tyder på at majoriteten fortsatt velger på samme måte, viser uhøytidelige undersøkelser Aftenposten har gjort.

NATURLIG: - For meg har det alltid vært naturlig å skulle ta mannens navn når man er et «vi» og ikke et «jeg». Jeg beholdt også mitt eget navn fordi jeg ville ære mine foreldre og vise takknemlighet for navnet jeg har båret i 25 år, sier Helene Pederstad Øien (25). Foto: Anette Karlsen

— I et samfunn der mer ustabile samboerskap blir mer og mer vanlig, virker det som om det å ta et felles etternavn når man gifter seg er en symbolsk handling, mer enn et spørsmål om likestilling, sier Kenneth Aarskaug Wiik, forsker ved SSB og ansvarlig for den siste statistikken på området.Da Aftenposten etterlyste gifte kvinner som har tatt mannens etternavn, strømmet henvendelsene inn fra hele landet.

— Jeg er ikke overrasket. Dette er en tradisjon som det sannsynligvis tar lang tid å bryte med, sier Anne-Jorunn Berg som er leder av Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo.

Forskere vet lite om årsaken

Da Wiik gjorde undersøkelsen i 2005, forventet han å finne at andelen kvinner som tar mannens etternavn var nedadgående, i takt med den økende likestillingen i det norske samfunnet. Han ble derfor overrasket over resultatet, og det faktum at flere kvinner tok mannens etternavn på 2000-tallet, enn på 1980-tallet.

POSTKASSEN: - Jeg har skiftet navn flere ganger, men synes det ser finere ut på postkassen at vi er en enhet som familie. Mannen min hadde et kult etternavn som jeg ikke hadde noe problemer med å ta, sier Mette Baastad Haube (29). Foto: Anette Karlsen

— Vi konkluderte med at par som gifter seg i dag gjerne har vært samboere i et par år allerede, og har et forholdsvis langt forhold bak seg. For mange føles derfor et felles etternavn som et slags nytt steg og en symboltung handling, forklarer forskeren.Tallene fra undersøkelsen viser at 46 prosent tar mannens slektsnavn som sitt nye etternavn, men beholder sitt eget pikenavn som mellomnavn. 34 prosent tar mannens navn og kutter helt ut sitt eget slektsnavn. Kun 20 prosent av kvinnene velger bare å bruke sitt eget slektsnavn.

— Da vi gjennomførte undersøkelsen kontrollerte vi blant annet for utdanningsnivå, inntekt, alder ved ekteskapsinngåelse og holdninger til familielivet. Ingen av disse faktorene kunne fullt ut forklare hvilke kvinner som skiftet navn eller ikke, sier Wiik.

- Navn handler om identitet

— De aller fleste av mine gifte venninner har tatt mannens navn på en eller annen måte, forteller Helene Pederstad Øien. Hun får støtte av de andre kvinnene Aftenposten har samlet.

BARNA: - Jeg gifter meg i august og tar mannens etternavn fordi våre barn også har det navnet. Jeg synes det er et helt naturlig og fint valg som ikke handler om at jeg gir fra meg selvstendighet på noen som helst måte, sier Lene Moe (35).

— Navn handler om identitet. Når man gifter seg virker det mer som en bonus at man får mannens navn, enn at man mister noe, mener Mette Baastad Haube.De fire er enige om at vi i 2015 viser likestilling på andre måter enn ved navnebytte. De synes hverken det er dumt eller rart at mannen ikke har valgt å ta deres egne etternavn. De er alle enige om at dette handler om tradisjoner, men vet ikke hvorfor denne trenden står så sterkt i Norge.

Symbolikken har endret seg

Forskerne klør seg også i hodet for å forstå hvorfor norske kvinner velger som de gjør. Med mammapermisjoner og en generell inkluderingspolitikk som plasserer norske kvinner på verdenstoppen i likestilling, er det vanskelig å forklare hvorfor vi akkurat på dette området ikke oppnår en jevnere fordeling mellom kjønnene.

— For femti år siden symboliserte et vielsesritual at far overleverte kvinnen til sin tilkommende ektemann, og at du som kvinne skiftet navn fordi du

STEDNAVN: - Vi hadde to barn og kjøpt hus på en tomt som har samme stedsnavn som min mann, derfor ble det helt naturlig at jeg tok hans etternavn. I tillegg har jeg min fars navn for å videreføre tradisjoner, sier Guro Dorthea Kjølstad Røste Kreppene (34). Foto: Anette Karlsen

skiftet mann. Slik er det nok ingen som tenker lenger? undrer Berg ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning.

Bryllupsplanlegger Nina Asbjørnsen bekrefter dette.

— Parene hos meg tar gjerne begge navnene, men det avhenger gjerne av hva slags etternavn kvinnen har. Er det et litt spesielt navn, ønsker de fleste å beholde sitt eget og ta mannens navn i tillegg. Men jeg har ingen par som kun har valgt kvinnens navn, forteller hun.

— En brud som skal gifte seg i august sa rett ut «feministen i meg nekter å gi fra meg navnet mitt», men jeg har inntrykk av at andre viser likestillingen i forholdet på andre måter, avslutter Asbjørnsen.

Er du interessert i artikler om familieliv og ekteskap? Da anbefaler vi denne artikkelen om hvordan vi gifter oss i 2015 og denne saken om de 17 blå maktparene som styrer Norge.