Noe av det fineste i mitt yrke er å dra på skolebesøk.

Jeg liker å pakke veska mi og kjøre til en skole i utkanten av kommunen, eller ta flyet til et fylke jeg sjelden har besøkt før. Jeg liker å stige inn i gangene, kjenne den travle og usikre eimen av ungdomstid. Jeg liker å møte elevene, denne hopen av armer og bein og hormoner og viljer.

SURRET I KLASSEROMMET: Jeg liker utfordringen ungdommene gir meg; kan vi kommunisere her? Jeg liker alt som surrer i klasserommet, skriver forfatter Tore Renberg.

Jeg liker å se de to jentene som kommer inn i klasserommet, arm i arm, begge har tyggis, kanskje fnisende, kanskje hviskende. Jeg digger han gutten som kommer inn alene, han som liksom er limt inntil veggen, han med den lange luggen som skygger for øynene, han som kaster et kort blikk i min retning.Jeg liker alt som surrer i klasserommet. Jeg liker de to på fjerde rad, paret som sitter ved siden av hverandre, det er så utrolig lett å se at det de vil er å kline .

Jeg liker utfordringen ungdommene gir meg; kan vi kommunisere her? Kan vi komme ut etter 90 minutter med noe genuint? Er det noen som kommer til å gå ut etter timen og tenke: Jeg skal lese ?

VESAAS: Forfatterparet Halldis Moren Vesaas og Tarjei Vesaas i Stortinget. Foto: Arkivfoto Scanpix, årstall uvisst.

Ofte har jeg tenkt at hvis jeg ikke skrev bøker så skulle jeg søkt lærerskolen og sett om jeg kunne blitt en god lærer. Dette var selvsagt ikke noe jeg tenkte over da jeg selv gikk på skolen i de barokke åttiåra, men etter at jeg i over femten år har fått jobbe litt i skoleverket virker det dragende. For en gave det er for et voksent menneske å være sammen med unge mennesker hver dag. Så sunt det er å være i kontinuerlig kontakt med det nyutsprungne mens du selv får sølv i tinningene og begynner å synes at alt var bedre før og føler at ingen lenger har hørt om hverken Stein Lillevolden eller Kaci Kullmann Five. I veldig mange klasserom sitter det tornefulle elever. Siden jeg selv var en av dem er jeg våken for nærværet deres. De har kanskje et skilsmissehjem de forlater hver morgen, i glede over å komme seg ut av det forbanna huset, men også i uro fordi de er knytta til det samme huset og de som sliter der. De har kanskje mye hardere ting rundt seg, foreldre med rus, psykiske lidelser, ulykker. Eller de er kanskje bare rammet av dette tomme og blinde som rammer mange av oss når vi er femten, seksten, sytten.

Hvem er jeg?

Hvorfor ser jeg sånn ut?

Hvorfor gjør det så vondt ?

Hva er det som gjør så vondt?

I disse klasserommene sitter det ofte en elev og stirrer på meg. Jeg har møtt denne eleven så mange ganger, på så mange steder i landet, at jeg har begynt å lure på om han er en ånd, et slags levende skrømt som tar bolig i unge mennesker. Han har svart skinnjakke, han har en retro T-skjorte det står «Metallica» på og han har armene i kors. Han sier, uten å åpne munnen: Hvem er det du tror du er din taper, bøkene dine suger og du er så jævla lost, gamlis. Andre ganger er han ei jente. Med rødt hår, med ring i nesen, fingertykk eyeliner og vinrøde Dr. Martens.

En dag for ikke så mange år siden møtte jeg denne eleven på Østlandet et sted. Det var en gutt. Han satt med en bok mellom de bleike hendene sine og leste gjennom hele dobbelttimen. Mens jeg snakket . Fantastisk! tenkte jeg, mens jeg underviste elevene i synsvinkelproblematikk. Fyren har besøk av en forfatter og han tar oppgjør med meg ved å lese mens jeg er her!

George R.R. Martin hadde skrevet boka han hadde i fanget: A Song of Ice and Fire .

Respekt til deg du din arrogante jypling. Og respekt til deg, George R.R. Martin, for du har gjort det Tolkien en gang gjorde: Hentet horder av mennesker til litteraturen.

Det går én av to veier med dette unge gjenferdet og meg. Enten kommer eleven bort etter timen og rekker meg neven og sier: Trodde du var en kuk men du er okei; liker du Bjørneboe eller? Anbefaler Haiene. Snakkes.

Eller så skjer det motsatte. Aversjonen mot alt jeg står for øker for hvert sekund; spesielt hvis noen andre i klassen responderer positivt på det vi snakker om.

Det blir ofte snakket om hvor lite ungdom leser, men det er ikke min erfaring. Min erfaring er at det går rette veien. Jeg synes elevene er blitt mer litteraturinteresserte siden jeg startet som forfatter i forrige årtusen, den gang internett var i tjømda og Lillelørdag premierte på NRK.

De som går på skolen nå er fiksjonssterke elever; de har vokst opp i en kultur hvor de er blitt eksponert for fiksjon på høyt nivå , hovedsakelig gjennom spill og TV-serier, men også gjennom litteraturen. Dette er Harry Potter-generasjonen. De har vokst opp med mye god litteratur for sin aldersgruppe, noe som er synlig i dem.

RESPEKT: «Respekt til deg, George R.R. Martin, for du har gjort det Tolkien en gang gjorde: Hentet horder av mennesker til litteraturen.» Foto: Charles Sykes NTB/ Scanpix

Det vedvarende inntaket av fiksjon har gjort dem til raske og dyktige lesere av fortalte strukturer. Bedre, tror jeg, enn bredden av min generasjon var.Utfordringen til dagens elever ligger andre steder. De er utsatt for vår tids svartedaud, en motherfucker av en tidsbanditt som heter sosiale medier. Og så er de utsatt for et skolesystem som har vært i så kontinuerlig endring i tiår etter tiår at det kan være vanskelig å få øye på hva som er kjernen.

Skole etter skole jeg besøker rapporterer om det samme. Vi har så vidt fått innarbeidet de nye læreplanene, sukker lærerne på lærerrommet, og så kommer det en ny. Dette har mattet ned lærerne, det har gjort dem i tvil om hva de skal drive på med, og når lærerne er matte går det ut over elvene. Det kan virke på meg som om norskfaget savner en fastere hånd og et tydeligere pensum. Dagens elever har garantert bedre forutsetninger for å lære faget enn jeg hadde, men mange mangler begrepsapparatene som gjør dem i stand til å artikulere og diskutere det de har høye og integrerte kunnskaper om fra den populærkulturen de omgir seg med.

Jeg er helt sikker på dette: Et liv som leser er et rikere liv. Ingen som blir fans av Tarjei Vesaas når de er seksten kommer til å stille opp i Paradise Hotel.

Flere kommentarer fra Renberg:

Artikkelen er levert av månedsmagasinet Aftenposten Oppvekst.

Ønsker du å få med deg lignende saker? Vi har en egen Facebook-gruppeog Twitter-profilfor Familie og oppvekst.

Lyst til å lese mer om skolen? Vi anbefaler disse artiklene: