Livet med barn kan være strevsomt. Er det likevel sånn at noen perioder skiller seg ut som spesielt krevende? Ja, mener psykologspesialist og tenåringspappa, Per Martin Løken.

Han peker på to konkrete perioder. Her gjelder det å holde hodet kaldt og hjertet varmt.

– Oppdragelse er en aktiv prosess. Det krever at foreldre er påkoblet, til stede og responderer sensitivt på barnas behov.

Disse to periodene oppleves ofte som de mest utfordrende for foreldre:

– Å bli avvist av barnet eller ungdommen kan være ekstremt ubehagelig og overveldende for foreldre. Forsøk likevel å signalisere at du tåler det som skjer, råder Per Martin Løken. Han er psykolog og spesialist i klinisk barne- og ungdomspsykologi ved Nic Waals Institutt på Lovisenberg sykehus. Foto: Privat

Utfordrende periode nummer 1:

1–3 år

Når et barn går fra spedbarn til småbarn, skal det ut i verden for å utforske og oppdage. Barnet begynner å protestere. Alt som gikk greit tidligere, er plutselig vanskelig.

– Jakken vil ikke på, barnet får sinneutbrudd fordi det ikke får trykke på heisknappen. Kun den ene forelderen får levere i barnehagen, sier Løken.

Ordet «nei» får forrang, og foreldre kan oppfatte det som trass, motstand og vond vilje. Det kan være vanskelig å forstå hvorfor små bagateller skaper kraftige reaksjoner.

– Barnets oppgave er å lære hvor grensene går og finne balansen mellom å bestemme over seg selv og å følge regler. Å protestere og nekte er helt naturlige måter å teste grenser på, forklarer psykologen.

Slik kan du møte barnet:

Tenk på at barnet trener på å bli selvstendig. Foreldrenes toleranse gir barnet helt nødvendige ferdigheter i å møte med verden senere i livet.

– Barn som blir kritisert og straffet for sin utforskning og grensetesting, kan på kort sikt reagere med økt motstand og misnøye. På lang sikt kan det føre til manglende tillit til egne evner og vurderinger.

Fem tips for hvordan du hjelper barnet med overganger og endringer lenger ned i saken.

Utfordrende periode nummer 2:

12–14 år

I ungdomstiden skal barnet i enda større grad bestemme over seg selv, få erfaringer og gjøre feil. Noen ganger lyver de, sluntrer unna, eller lurer til seg fordeler.

– Som foreldre kan vi oppleve ungdommen som en helt annen person. Ungdommen kan bytte ut venner eller plutselig miste interessen for aktiviteter som tidligere var favoritter.

Mange foreldre blir nå utkonkurrert av skjermer. I den digitale verden kan man oppleve å miste oversikt og mulighet til å påvirke og beskytte.

– Det kan være skremmende. Vi blir usikre og kan reagere med å stramme inn på regler, kjefte, mase og kritisere. Eller motsatt: Vi slipper helt opp kontrollen og lar ungdommene seile sin egen sjø.

Slik kan du møte ungdommen:

For ungdommer kan overgangen fra barn til tenåring oppleves utrygg og uforutsigbar. Foreldre må derfor vise at de er til stede.

– Hver dag må man forsøke å finne balansen mellom å være tilgjengelig på den ene siden, og gi frihet og mulighet til utforskning på den andre siden.

Slik takler dere overganger og endringer

Det er ikke nødvendigvis barnets alder, men overganger og endringer som kan være vanskelige å håndtere for foreldre. Det krever at man tilpasser seg nye krav og lærer seg andre strategier.

Her er hans tips:

1. Gjør hyggelige aktiviteter sammen

Å gjøre hyggelige aktiviteter sammen med foreldrene sine styrker relasjonen mellom barn og foreldre, og det hjelper barnet til å forholde seg til rammer og grenser.

– De fleste setter pris på om de kan fortelle om noe de er interessert i. Ta utgangspunkt i noe barnet liker. Kanskje det går an å spørre om å få en innføring i favorittspillet eller en av YouTube-stjernene?

2. Vær rolig, selv når du er sint

Man trenger ikke nødvendigvis alltid å bli enige, men å miste besinnelsen gjør nesten alltid vondt verre. Pust inn og ut noen ganger før du går inn i en situasjon du vet kan eskalere. Bestem deg på forhånd for at du skal beholde roen uansett hva som skjer.

– Det å være rolig i konflikter, viser barna at det finnes gode måter å håndtere vanskeligheter på. Dersom vi kjefter, kritiserer og truer, øker vi sjansen for at også barna løser konflikter på denne måten, både overfor foreldre og andre.

3. Forsøk å se situasjoner fra barnets/ungdommens perspektiv

Ofte strever voksne med å forstå barnets reaksjoner og adferd. De oppleves gjerne som urimelige, dramatiske og urettferdige.

De fleste voksne er raske til å konkludere med at «det går over» eller «etter hvert forstår du at det ikke er så viktig likevel», men ungdommen har ennå ikke erfart dette på egen hånd.

– Er det ikke rimeligere at vi voksne forsøker å se barnets eller ungdommens situasjon fra deres perspektiv og viser toleranse, aksept og forståelse for at det oppleves vanskelig akkurat som det er?

4. Vær nysgjerrig på barnets følelser og opplevelser, og vis forståelse

Selv om vi synes reaksjoner er urimelige, kan vi forstå at forventningsbrudd kan være skuffende, frustrerende og provoserende. Spesielt når vi har gledet oss til noe som ikke blir noe av.

Barn trener på å håndtere og regulere følelsene sine. Da er det fint om de voksne uttrykker at følelsene gir mening, selv om adferden ikke er akseptabel.

Eksempler på hva du kan si:

  • «Nå hadde du gledet deg til å ha på prinsessekjolen i barnehagen, og så er den ikke tørr ennå. Da er det ikke så rart at du blir både lei deg og sint».

  • «Spilling er det eneste du liker å holde på med, så det er klart at du blir skuffet, lei deg og sint når vi sier at du ikke får spille mer denne uken».

– Dette løser ikke nødvendigvis problemet, men det bidrar til at barnet opplever seg forstått. Det kan dempe voldsomme følelser.

5. Legg merke til ønsket adferd

Foreldre har en tendens til å snakke til barna når de ikke oppfører seg, men det kan også lønne seg å trene på å legge merke til god oppførsel. Ros og belønning øker sjansen for at den positive handlingen gjentas.

– Å gi tilbakemelding basert på forelderens egne opplevelse, i stedet for på barnets prestasjon, har ofte best og mest langvarig effekt.

Eksempler på hva du kan si:

  • «Jeg synes det er så fint at vi er en familie som spiser middag sammen, da blir jeg så glad»

  • «Nå var det skikkelig godt for meg å få litt hjelp til å rydde av bordet, så tusen takk.»

To aldre med ulike utfordringer

Elisabeth Gerhardsen, psykolog og spesialist i klinisk barne- og ungdomspsykologi. Foto: Privat

Også psykologspesialist Elisabeth Gerhardsen trekker frem småbarnsalderen og puberteten som to krevende perioder for barn og foreldre.

Hun forklarer det slik:

Småbarnsalderen

Barn i to-treårsalderen har økt evne til å se for seg hva de tror eller ønsker skal skje. Det er dermed mer de kan bli skuffet over – samtidig som evnen til å tåle skuffelser ikke er utviklet. Følelsene har en tendens til å ta over.

– I denne perioden har barn også større evne til å sammenligne seg med andre og en tendens til å være for ambisiøs på egne vegne.

Puberteten

I tenårene gjennomgår kropp og hjerne store endringer. Samtidig kommer en sterkere tendens til å se kritisk på seg selv og bekymre seg for egne fremtidsutsikter. Koblet med manglende erfaringer om at mye går seg til, blir de ofte fortvilte.

– Evnen til å tenke langsiktig og velge fornuftig, er langt fra utviklet. Det gjør at ungdommer ofte ender opp i situasjoner som gjør livet enda vanskeligere.

Som forelder har du et barn med meninger og følelser som svinger voldsomt, samtidig som du selv får flere bekymringer.

– Har du en treåring som protesterer vilt på å legge seg, vet du i det minste hvilken seng barnet sover i. Det vet du ikke med fjortenåringen som løp rasende ut av huset fordi du mente hun skulle tømme oppvaskmaskinen, eller ikke har kommet hjem til avtalt tid en fredags kveld.

Har du tips til temaer som gjelder barn og familieliv? Send en e-post.