Lite visste Alec Issigonis at han i 1959 skulle stå for en av de største bilrevolusjonene i England, og hadde laget en bil som i dag ansees som et av de viktigste bidragene til bilhistorien.

For enten taket er dekket av Union Jack eller av digre rustflekker, er den opprinnelige Mini med sin tverrstilte motor en klassiker.

I dag handler Mini mer om bokstavkombinasjonen UKL enn om Alec Issigonis. UKL er en forkortelse for Untere Klasse, eller "småbiler" litt fritt oversatt. Dette er betegnelsen BMW bruker på plattformen for biler med forhjulsdrift. BMW som kjøpte Mini i år 2000. Noe for Norge?

Ikke billig

Fra opprinnelig å være en bil for folket har Mini blitt en bil for dem som ønsker seg noe ekstra. For dem som vil betale mer og strekke seg litt lengre.

Derfor er det heller ikke så mange som reagerer på at denne bilen har en pris med utstyr på nesten 520.000 kroner, og at målet er å snike til seg kunder som ellers ville vurdert en Volkswagen Golf eller Mercedes A-klasse.

TRADISJONELT: Førermiljøet er tradisjonelt Mini. Det betyr vippebrytere og det store instrumentet over midtkonsollen – der skjermen til infotainmentsystemet nå er montert. Turteller og speedometer sitter nå på rattstammen. . Foto: Stian Furuseth/NTB scanpix

Når jeg nærmer meg bilen, lyses bakken foran førerdøren opp av Mini-emblemet. Slik ønskes du velkommen til denne bilens verden. På plass bak rattet møtes man av tradisjonelle virkemidler.

VIPPEBRYTERE: En rad med vippebrytere er klassisk. Det røde lyset rundt startknappen pulserer. Foto: Stian Furuseth/NTB scanpix

Den digre klokken over midtkonsollen inneholder ikke lengre speedometeret, i dag er skjermen til bilens navigasjonssystem og underholdningssenter plassert her. Det er fornuftig, for da har også både speedometer og turteller flyttet til rattstammen.Ergonomien vinner på det, men når det gjelder oversiktlighet ellers, er ikke Miniens interiør av det beste. Stil og tradisjon har fått mer plass. Vippebryterne er på plass, og rundt bryteren som starter motoren, pulserer et rødt lys.

Rask

Det røde lyset, som varsler om sportslighet, er absolutt berettiget. For under panseret sitter en to liters firesylindret rekkemotor med 192 hestekrefter.

Man skal ikke lenger tilbake enn noen tiår før den slags effekt i en bil av denne størrelsen fikk forsikringspremiene til å skyte i været.

KVIKK: Ute på veien er Mini kvikk, og selv om den er større, er fortsatt kjøregleden i orden. Foto: Stian Furuseth/NTB scanpix

Selv om Minien har ytelser som ikke er langt unna det en Porsche 911 hadde på 80-tallet, virker den ikke overmotorisert. Det henger selvsagt sammen med kjøreegenskapene.For uansett underlag er Minien fjellstø, og lenge før du oppfatter at selv den minste skrens er i emning, har flere elektroniske systemer ryddet opp i førerens eventuelle misèrer.

Noen vil hevde at elektronikken er vel restriktiv, for det er helt åpenbart at lekenheten som Mini har vært kjent for er litt nedtonet i denne bilen. Her har det vært større fokus på plass til familien enn å omfavne kjøreglade sjåfører.

Nissan med turbomotor:

Bedre plass og komfort

Det merkes også på komforten. Lengre akselavstand øker retningsstabiliteten, samtidig som bilen beveger seg med større verdighet. Men helt har den ikke glemt lekenheten. Derfor smeller det lystig i pottene når du slipper gassen i Sport-mode.

De delte bakdørene er ikke spesielt praktiske, selv om du ved å vifte med foten under støtfangeren enkelt åpner dem opp. Men denne funksjonaliteten har en ulempe.

DELT: Bakdørene i Clubman er delte. Det er ikke verdens mest praktiske løsning – men det hjelper at det sitter en sensor under støtfangeren som åpner døren når du sveiper forbi med foten. Foto: Stian Furuseth/NTB scanpix

Fjæren som åpner dørene må være relativt sterk – og dermed må du også ta i mer enn hva godt er for å få lukket dørene.Men tykk saltlake smurt utover de ellers høyglanspolerte lakkflatene og rutene er ikke det noen hyggelig opplevelse. Samtidig stjeler stolpen som deler de to rutene i to, mye sikt bakover.

Bedre – men ikke best

Mini Clubman Cooper S spiller på de rette strengene, selv om den nok er blitt litt mer sjarmløs enn de andre Mini-utgavene.

Den økte plassen vil mange sette pris på – for endelig har Mini en bil i tillegg til Countryman som har egenskaper som også kan glede familien.

Sammenlignet med forgjengeren har denne nye utgaven av Mini Clubman dermed blitt en langt bedre bil, men den beste Minien er den ikke.

Konkurrenter

Ingen av Miniens konkurrenter klarer å begeistre like mye. Volkswagen Golf er den snusfornuftige som kompromissløst flørter med familien. Hva plass og brukervennlighet gjelder, har riktignok ikke Mini en sjanse. Men den tar igjen på sjarm og eierglede.

Heller ikke Mercedes A-klasse kan by Minien på real kamp når det gjelder kjøreglede. Men den vinner på eleganse og utstråling. Fortsatt henger stjernen høyt for mange. Akkurat det er Mercedesens trumfkort.

SMELL: Aktiverer du sportsmodus, smeller det fra de to eksosrørene når du slipper gassen. Foto: Stian Furuseth/NTB scanpix

Mini Clubman Cooper S

  • Grunnpris uten utstyr: 359.000 kroner

  • Motor: 4-syl bensin. Turbo. 192 hk v. 5000 o/min. 300 Nm v. 1250 o/min.

  • Aks 0-100: 6,9 sek

  • Toppfart: 228 km/t

  • Forbruk l/min (målt/ oppgitt): 0,67/0,58

  • Utslipp (oppgitt): 134

  • Mål (LxBxH): 4253 x 1800 x 1441 mm

  • Akselavstand: 2670 mm

  • Bagasjeplass: 360–1250 liter

LES OGSÅ:

TEST: