SNORKEL: Den gamle Land Cruiseren har snorkel slik at den kan vade i dypt vann. Samtidig har den mye høyere bakkeklaring. Foto: Thomas Larsen, NTB scanpix
ENKELT: Bart metall, gummimatter på gulvet og en egen girspak for å legge inn lavserien med. Førermiljøet er enkelt og blottet for luksus. Du må til og med gire selv. Foto: Thomas Larsen, NTB scanpix
PÅKOSTET: Skinn, tepper og tre. Det skal ikke stå på luksusen i den nye Land Cruiseren. Det digre rattet på midtkonsollen styrer bilens fart gjennom terrenget. Lavserien og sperrene aktiveres med knappetrykk. Foto: Thomas Larsen, NTB scanpix
190 HK: Tre liters slagvolum, turbolader og avansert dieselinnsprøytning som effektivt finfordeler drivstoffet inn i sylinderne. Men stopper dette i jungelen, har du en utfordring. Foto: Thomas Larsen, NTB scanpix
SIMPELT: Dieselmotor med gammel teknologi, og ingen turbo. Ytelsen er 90 hk fra 3,4 liters slagvolum. Driftssikkerheten er i en klasse for seg. Foto: Thomas Larsen, NTB scanpix

Jeg legger inn lavserien, slipper kløtsjen og ruller ut i terrengløypen. Opplevelsen er mekanisk og direkte. Differensialsperrene, og lavserien, kobles inn ved hjelp av en ekstra girspak på gulvet.

Elektronikken er begrenset til den lille digitale klokken på instrumentpanelet av metall. Det er brutalt enkelt og effektivt her inne, og dagens prøvelser er knapt noen utfordring for den snart tredve år gamle terrengbilen.

Det er de heller ikke for den nye Land Cruiseren. Men forskjellene på disse to bilene er likevel så store at det knapt er til å tro.

Rambukk i stål

SNORKEL: Den gamle Land Cruiseren har snorkel slik at den kan vade i dypt vann. Samtidig har den mye høyere bakkeklaring. Foto: Thomas Larsen, NTB scanpix

Land Cruiseren fra 1986 har en design der kollisjonssikkerhet ikke var ofret en tanke. Den er fra en tid der kræsjtesten ikke var påtenkt, og hvor det ikke ble utdelt stjerner for sikkerhet.Fronten er en vegg av stål, i stand til å tilintetgjøre alt på sin vei. En front som lett kan brukes som rambukk mot krattskog som står i veien.

Fotografen kjører bak meg i nye 150 GX. Jeg titter i bakspeilet. De vertikale tennene i plastgrillen gliser mot meg. Hvit perlemorslakk glinser gjennom tåken.

Støtfangeren av lakkert plast er knapt i stand til å forsere en liten prydbusk før lakken flasser av. En tur ut i krattskogen ville vært ødeleggende for finishen som Toyota har lagt så mye jobb i.

Oppvisning

Jeg bytter bil, og hopper samtidig 29 år frem tid. Dashbordet er ikke lenger i metall, og elektronikken er overveldende. Her er det skjermer for alt, med grafiske fremstillinger av helningsvinkler og forbruk.

Det er stemmer som forteller deg hvor du skal kjøre, og mikrofoner som lytter når du snakker. Gulvet er teppebelagt. Kroppen hviler mot mykt skinn i komfortable seter som justeres med millimeterpresisjon av små elektriske motorer.

Midtkonsollen er et mylder av brytere og hjul. Klimaanlegget jobber helautomatisk når du har stilt inn temperaturen, og i både ratt og seter er det varme. Foran på bilen er det en radar. Dermed klarer den selv å følge rytmen i trafikken. Kort sagt er denne bilen en oppvisning av teknologi og elektronikk. Den er en rullende datamaskin, men med ekstra bakkeklaring.

Alt er manuelt

ENKELT: Bart metall, gummimatter på gulvet og en egen girspak for å legge inn lavserien med. Førermiljøet er enkelt og blottet for luksus. Du må til og med gire selv. Foto: Thomas Larsen, NTB scanpix

Kontrast til forgjengeren er slående. Her finnes det ikke automatikk. Alt BJ75 har, er noen analoge instrumenter og en digitalklokke. Knappene er harde og kalde, og klikker hørbart på plass. Man visste ikke hva soft-touch var da denne bilen ble bygget.Myke overflater og dype tepper kan du se langt etter. Den eneste detaljen av skinn er den lille lærbiten på nøkkelknippet. Alt er manuelt, alt krever en fast hånd for å betjenes. Det eneste som er å oppdrive av sikkerhetssystemer, er beltet. Heldigvis er det av den moderne typen, med rullesnelle.

Dørken er av gummi. Det er enkelt, og lett å holde rent, når du hiver deg inn bak rattet med sølete sko.

Tålmodighetsprøve

Det er lett å trives bak rattet i den nye bilen. Støynivået er behagelig lavt, komforten er utsøkt, og på veien er bilen knivskarp. Den har til og med et eget sportsprogram om man skulle falle for fristelsen. Da strammes understellet opp, og giringsmønsteret endres slik at man bedre utnytter motorens 190 hk og 420 newtonmeter i dreiemoment. Fra stillestående feier man til 100 kilometer i timen på 10,2 sekunder.

Slik var det ikke for snart tredve år siden. Styringen er i beste fall upresis og ufølsom. På rette strekninger vandrer den gamle Land Cruiseren voldsomt. Her er det ingen sportsknapp.

Ikke noe understell som optimaliserer seg til underlaget, eller som tilpasser seg førerens humør ved et knappetrykk. Her er det lang fjæringsvei, og under panseret utvikler den 3,4 liters store dieselmotoren sine 90 hestekrefter med en imponerende sendrektighet. Toppfarten er rundt 130 kilometer i timen, og akselerasjonen fra 0 til 100 kilometer i timen er en prøvelse i tålmodighet.

Endret fokus

BARSK OG BARSKERE: Toyota Land Cruiser har alltid vært barske terrengbiler, men den gamle utgaven er den suverent barskeste av disse to. Foto: Thomas Larsen, NTB scanpix

Slik kunne vi fortsatt i det uendelige. Vi kunne ha utdypet forskjellene i teknologi, sikkerhet og i komfort. Vi kunne telt kollisjonsputer på den nye bilen, og lett forgjeves etter dem i den gamle. Men disse to bilene forteller oss mye mer enn at bare teknologien og sikkerheten er gått fremover de siste årene. Det de to Land Cruiserne aller klarest formidler, er hvordan vi som bilister har forandret fokus i de senere årene.I 1986 var en Toyota Land Cruiser et verktøy. Den skulle tåle alt hva man kunne utsette en bil for. Fremkommeligheten skulle være den beste, og de som valgte denne bilen, gjorde det fordi det hadde behov for å kunne komme seg frem i ulendt terreng.

Statussymbol

Slik er det ikke lengre. Dagens Land Cruisere står i oppvarmede garasjer, langt unna ufremkommelige krøtterstier, før de rolig kjøres inn i garasjen under kontorbygget.

De håndvaskens, og lakken masseres med ulike kremer og poleringsduker. Fortsatt skal de klare en litt ujevn hyttevei, men de skal også sørge for at turen opp til hytta er så komfortabel og luksuriøs som mulig. Mest av alt skal de virke imponerende, som det ultimate statussymbol. Det var ikke like viktig for 29 år siden.