Kirsten Falch skrev i en kronikk i Fædrelandsvennenat hennes hjem aldri ville egne seg i en boligreportasje, fordi hun lever blant hauger av sko i gangen og gamle minner fra mange generasjoner.
Men slike hverdagshjem er jo nettopp det som er et hjem.
— Ha-ha, vil dere komme hit? Ja, bare kom! Men ikke før halv fire, for jeg må rekke hjem fra jobb.
Kirsten Falch (52) bor i en leilighet i en firemannsbolig i Vågsbygd i Kristiansand sammen med de to sønnene sine på 12 og 14 år. Til hverdags beskytter de salongbordet som er arvet av tante Ebba, med voksduk, men ellers er det ikke så mange regler om «kan ikke» og «må ikke».
Får villafølelse uten villa:
220 kvadrat er fordelt på to etasjer – og ingen går oppi hverandre
Og det er lov å spise ketchup i sofaen fra samme tante Ebba, den som hun og onkel Bjørn kjøpte under krigen.
— Sofaen er vond å sitte i, men den har liksom alltid fulgt familien. Jeg hadde tenkt å kjøpe ny i vår, men jeg endte i stedet opp med ei ny harpe, ler tobarnsmoren.
Kan kjenne på interiørskammen
Leiligheten til Kirsten er verken spesielt moderne eller fancy, det er rett og slett bare en helt vanlig leilighet med hverdagsrot og gamle møbler og kjære minner.
Og nettopp derfor blir hun litt provosert når hun ser reportasjer av store, lekre hjem, fordi hun mener det forvrenger virkeligheten litt.
— Når en ser alle disse striglede og pene hjemmene, hvor det nesten ikke ser ut som det bor folk, tror jeg mange kan kjenne på interiørskammen. Den følelsen av at jeg ikke har det fint nok, og at jeg nesten ikke tør invitere gjester fordi jeg ikke har sitteplasser til alle. Vet du hva? Det er så trist, derfor vil jeg prøve å bryte ned noen tabuer, fastslår tobarnsmoren og setter seg bestemt ned i sofaen fra tante Ebba.
Block Watne-arvingen vil bli gammel på landet: Mens andre flytter til leilighet når de blir gamle, flyttet de til hytta
Hun mener det er på tide å gå litt i dybden.
Skrape litt i fernissen.
— Det spiller ingen rolle om det er hybelkaniner og støv i krokene, for slik er det jo i livene våre også. Ingen har alt på stell hele tiden, det er ikke bare glasur.
Spiller harpe på verandaen
Kirsten sier at hun gjerne skulle hatt en større leilighet og kanskje en ny sofa, det er ikke det.
Men hun synes det er så mange krav og så mye press i samfunnet for øvrig, så hvis folk i tillegg må streve med å betale for et dyrt hjem og holde det moderne og lekkert til en hver tid, synes hun det er noe fundamentalt galt.
— Jeg vil mye heller sette meg på verandaen og spille harpe, smiler 52-åringen, som er utdannet innen musikk, men som jobber i Strømmestiftelsen.
Før var det janteloven som kunne undertrykke folk, nå opplever mange at livsperfeksjonismen undertrykker:
Derfor skal du slå deg til ro med å være helt vanlig
Men hvis, hypotetisk sett, Kirsten heller ville brukt tiden på å skape et minimalistisk og stilrent hjem, måtte hun først ha kvittet seg med en del ting.
Akkurat det sitter langt inne.
— Det kan godt være at jeg lar meg provosere litt ekstra av disse glansede og uoppnåelige hjemmene, fordi jeg selv aldri kunne trives uten å leve med historien min rundt meg.
Minnene er viktigstPå badet ligger morgengaven, et børste— og speilsett, som hennes bestemor fikk av bestefaren da de giftet seg. På pianoet står metronomen hun fikk av ei dame på toget mens hun studerte musikk.
Klokka, som Kirsten syntes var kjempeskummel som barn, har hun arvet av sin grandonkel.
— I min familie har vi en tendens til å knytte gjenstander til folk som har betydd noe for oss, og sånt kvitter man seg jo ikke med.
Og derfor blir det litt herfra og litt derfra. Gode minner som har stor affeksjonsverdi. På loftet står kassene med LP-plater, og på veggen henger fiolinen hun fikk til konfirmasjonen. Og så er det disse møblene, da. — Gamle møbler er av mye bedre kvalitet enn nye. Sofaen er 70 år, tenk det, den blir jo aldri utslitt, flirer hun og slår ut med hendene i den lille leiligheten med to soverom.
— Jeg skulle gjerne hatt tre soverom og ei kjellerstue, men når begrensingene er der, er det viktig å se mulighetene, fortsetter 52-åringen som faktisk vurderer å ta litt av stua for å bygge et ekstra soverom. Enn så lenge kommer den vinterisolerte boden i hagen godt med, der har begge guttene ekstra tumleplass.
Hekta på trommer— Jeg spiller trommer i boden i hagen, vil dere høre? Det blir mye heavy metal, så det ryker noen trommestikker og trommeskinn innimellom, men det er knallgøy å spille, smiler Konrad (12).
Boden i hagen er god å ha når Konrad trommer i vei, men strengt tatt trenger man verken kjempestort hus eller ny sofa for å utfolde seg kreativt og holde på med det en liker i livet.— Hvis mitt hverdagshjem kan være med på å få andre til å tenke at de har et hjem som er godt nok, blir jeg glad, sier Kirsten og fortsetter:
— Jeg har sagt at barna må rydde på stuegulvet når de holde på med prosjektene sine, så jeg har en halv meter fri passasje mellom kjøkkenet og verandaen. Men jeg kan ikke hele tiden streve med å holde fasaden perfekt, det har jeg verken ork til eller interesse av. Selv om jeg gjerne skulle hatt mer plass, velger jeg å tenke at slik vi bor er godt nok, avslutter Kirsten Falch.
Etter besøket hos Kirsten endte det med at hun kjøpte ny sofa. Dermed dro tante Ebbas gamle sofagruppe på en ny reise, denne gang til Portalen hos Kirkens Bymisjon. Med på reisen sendte Kirsten et tosidig A4-ark med sofaen og bordets mangfoldige historie.
Interessert i bolig og interiør? Sjekk disse fine sakene:
Da de kom inn, tenkte hun: Ja! Den må vi ha!
- Utgangspunktet var jo ikke så godt. Vi hadde en skrå, liten og inneklemt tomt.
Gjenskapte 1700-tallshus: - Huset ramlet fra hverandre idet vi begynte å ta i det
Bor smart på 55 kvadrat: Studenten som eier i stedet for å leie
Han planla hytta på post-it-lapper
Teknikken i huset minner om kontrollrommet på skip
I denne boligen bruker de bambus overalt
Interessert i bolig og interiør? Følg oss på Instagram, @boligoghjem