Hvis ikke kommunen tar klagen til følge skal saken behandles av Statsforvalteren. Dersom heller ikke Statsforvalteren gir medhold i klagen er saken i utgangspunktet endelig avgjort, men i visse tilfeller kan vedtaket omgjøres.

To instanser

I byggesaker og andre forvaltningssaker er det et grunnleggende prinsipp at det skal være mulig å klage på en negativ avgjørelse, i et to-instans system. Dette følger av forvaltningsloven. Klagefristen er tre uker.

En klage på et negativt vedtak i en byggesak sendes til kommunen som den instans som har fattet vedtaket. I første omgang skal kommunen behandle klagen. I enkelte saker av mer prinsipiell karakter blir klagen underlagt politisk behandling.

Det hender at det politiske utvalget som behandler klagen har et annet syn på saken enn kommunens administrasjon slik at man på denne måten få endret det negative vedtaket.

Statsforvalteren

Dersom kommunen opprettholder det negative vedtaket behandles klagen av Statsforvalteren i andre instans. Statsforvalteren står relativt fritt ved sin klagebehandling og kan opprettholde kommunens avslag, ta klagen til følge helt eller delvis eller oppheve kommunens vedtak. Dersom kommunens vedtak oppheves må saken behandles på nytt, gjerne med føringer fra Statsforvalteren.

Statsforvalterens vedtak er endelig og kan ikke påklages.

Gard Erik Garlie er advokat og partner hos Advokatfirma Wigemyr & co. Han arbeider i hovedsak med eiendomsjus. I denne spalten tar han for seg praktiske og nyttige temaer innenfor dette feltet. Har du forslag til temaer? Send en mail til geg@wigemyr.no. Foto: Liv-Unni Tveitane

Forvaltningsloven har imidlertid også et sett med regler om omgjøring. Omgjøringsreglene oppstiller egne vilkår, men de gir en potensiell mulighet for å få endret et negativt vedtak selv om klage ikke har ført frem.

Forvaltningsorganet som har fattet vedtak kan uten klage omgjøre et vedtak på eget initiativ, men den som mener å være utsatt for urett kan fremme en omgjøringsbegjæring til kommunen eller Statsforvalteren.

Ugyldig vedtak

Omgjøringsadgangen er i utgangspunktet snever. Loven oppstiller typetilfeller hvor omgjøring kan skje. Det mest praktiske er at vedtaket lider av slike feil at det må anses å være ugyldig. Et vedtak kan eksempelvis være ugyldig dersom det ikke er hjemmel for vedtaket, dersom vedtaket er fattet på uriktig faktisk grunnlag eller dersom begrunnelsen for vedtaket ikke holder mål.

Det er likevel slik at saksbehandlingsfeil ikke fører til ugyldighet dersom det er grunn til å regne med at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. Det er med andre ord feilens innflytelse på innholdet som er avgjørende for om saksbehandlingsfeilen fører til ugyldighet. Det er imidlertid ikke et krav at feilen har virket inn på vedtaket, det er tilstrekkelig at det ikke er en helt fjerntliggende mulighet for at feilen har fått betydning for vedtaket.

En omgjøring vil ikke nødvendigvis innebære at man får tillatelsen man ønsker. Det gir en ny mulighet for et positivt vedtak, men ingen garanti da tidligere feil kan rettes opp og vedtaket falle ut på det samme.

Den som har fått medhold i klage eller omgjøringsbegjæring slik at vedtaket endres til sin gunst, har krav på å få dekket nødvendige kostnader ved å få endret vedtaket. Typisk vil dette være kostnader ved bruk av advokat.