Hvorfor ble du arkitekt?

– Da jeg var seks år så bygde mine foreldre om det gamle huset til min bestefar, og jeg husker det var kjempegøy med alle tegningene som arkitekten viste. Huset ble ikke ferdig i tide, så vi måtte flytte inn på en byggeplass, og det var kjempespennende for et barn.

Jeg ble så inspirert i den perioden at jeg faktisk tegnet innredningen til mitt eget gutterom, så interessen for faget kom tidlig.

– Det er et variert yrke, og utfordrende og gøy å finne kundens behov, og spesielt moro når tomten er krevende. Foto: Kari Byklum
Fra et av arbeidene til Erik Asbjørnsen Foto: privat

Hva skal til for å bli en skikkelig dyktig arkitekt?

– Det handler om å kunne leve seg inn i problemstillinger, og så må man ha en blanding av praktisk sans og evnen til å se gode løsninger.

Så er det like viktig å forstå menneskene man tegner for, og ikke minst tomta. Noen tror at yrket er veldig kunstnerisk, men vi jobber i all hovedsak med tilpasning til bruken. Det holder å være middels dyktig til å tegne, det er enda viktigere med god kommunikasjonen ut mot byggherre og håndverkere. Hvis ikke, kan det ende med at resultatet ikke blir som på tegningen.

Hva er det gøyeste med jobben?

– Det er et variert yrke, og utfordrende og gøy å finne kundens behov, og spesielt moro når tomten er krevende. Det gøyeste er det vanskeligste. Når en kunde for eksempel har skilt ut en skråning eller har en tomt de ikke aner hvordan de skal utnytte, er det veldig tilfredsstillende å skape noe kunden blir overrasket og fornøyd med.

Men hvordan går du fram om tomten er umulig, for løsningen ligger neppe foran deg på bordet?

– Nei, og det er derfor det er så spennende. Så er det jo heller ikke slik at kreativiteten alltid kommer mens jeg er på jobb, så hvis jeg skal løse en vanskelig nøtt så setter jeg meg gjerne i sofakroken med et glass rødvin, utstyrt med tusjpenn og skisseblokk.

Det går en del papir i søppeldunken i prosessen, og mens jeg holder på så går jeg fra å føle meg som en komplett idiot til verdens mest geniale arkitekt.

Det er mange som mener mye om det arkitekter presenterer, og mange misliker også at stadig flere eplehager blir offer for fortetting. Hvordan oppleves det?

– Det er et dilemma når to parter er uenige, og jeg har ingen problemer med å forstå at det er surt hvis ens egen panoramautsikt må vike for et nytt hus. Samtidig forholder vi oss til reguleringsplanene, og skal vi beholde oppdraget må kunden bli fornøyd.

Betyr det at arkitekter må være litt kyniske i forhold til hva andre naboer mener?

– Jeg er ikke kynisk, og der vi ser det er lagt opp til for høy utnyttelsesgrad så forsøker vi å nedjustere og tilpasse det til begge parter. Men det er en balansegang, og jeg kan heller ikke ta alle innvendinger utenfra personlig. Men god arkitektur handler om funksjon og at huset sitter godt på tomta. Det gjelder å finne et godt samspill mellom ute og inne, slik at det harmonerer med omgivelsene.

Har du noen eksempler på arkitektur i denne landsdelen hvor denne harmonien ikke er til stede? – Jeg synes Justneshalvøya er et godt eksempel på det. Der er utnyttelsesgraden altfor høy, og det har resultert i at det ikke er noe natur igjen.

Alt er sprengt bort, til fordel for smale hus og høye støttemurer. Dette er konsekvensen av å skulle samle altfor mange boenheter på samme plass.

Det fleipes gjerne med at legene kan begrave sine feil, mens arkitektene må se på dem resten av livet, men det sier samtidig noe om hvor viktig det er å gjøre gode valg.

Er dette et dilemma som er større nå enn før, da tomtene var større?

– Det er i alle fall mange gode eksempler fra 1960-70-tallet hvor tomtene var større og man kunne plassere husene mellom knauser og knatter i stedet for å sprenge dem bort. Så ja, det er et dilemma for oss arkitekter.

Vi hadde nettopp et eksempel hvor vi foreslo å bevare en del natur, men utbyggeren synes ikke noe om at det ville bli plass til færre hus, og lurte om vi var hippier.