Staselige tårnrom er kanskje ikke det folk flest forbinder med norsk arkitektur. Men løfter du blikket, kan det hende du blir overrasket. Det finnes en del tårn innen ulike arkitekturstiler og bygningstyper også her i landet. På toppen av Ormøya i Oslofjorden ligger ett av Norges historiske tårnhus, en tømmervilla i dragestil fra 1893. Billedkunstner Elisabeth Werp har definert tårnet som husets aller helligste rom. Her har datamaskiner og annen høyteknologi ingen adgang.
— Dette er et rom for lesing, skriving, tegning, poesi, den gode samtalen, musisering og fremfor alt: stillhet, sier Elisabeth Werp.
Siden det for tiden bor flere musikere i huset, strømmer ofte vakre toner fra fiolin, trekkspill, gitar, eller opera ut fra rommet på taket. Venner av huset kan når som helst bruke rommet til å øve, eller skrive, eller rett og slett for å finne roen.
Arbeidskrevende
Werp har lagt ned utallige arbeidstimer i eiendommen siden hun kjøpte den for drøyt 20 år siden.
— Det er alltid noe som må gjøres når du har et hus som dette, sier billedkunstneren og kikker ned på skifertaket og den grønne tomten.
Vi står på verandaen som omkranser tårnet, selve kronen på byggverket. Det er en grå høstdag, men utsiktsposten gir likevel et godt overblikk over Oslofjorden og dens øyer og båter.
Rommet i høyden inspirerer til refleksjon, synes Werp.
— I tårnet kommer man nærmere himmelen – også i overført betydning. Man forlater liksom jorden og menneskeheten. Tankene flyter ut og undringen trer fram. Tårnrommet gjør noe med deg. Det geleider deg inn i en annerledes sfære, stopper tiden og lar deg dvele, sier Elisabeth Werp.
Samtidig innrømmer hun at den travle hverdagen gjør det vanskelig å finne tid til rolige stunder i tårnet.
Symboltungt
— Tårnrom ble oftest oppført som utsiktsrom – litt ekstravagante ekstrarom som ikke var strengt nødvendige , forteller antikvar Cathrine Reusch hos Byantikvaren i Oslo.
— Mange murgårder ble utstyrt med tårn og spir, noe som bidro til et rikt og forseggjort gatebilde. Det ble ikke alltid etablert noe beboelsesrom i tårnene, fortsetter hun.Tårn og tårnrom var et statussymbol. Bygningene ble unektelig ekstra flotte og markante med tårn, og det viste økonomisk posisjon.
— Tårn, også i større bolighus, var ikke uvanlig på 1800-tallet. Det ble sett på som pittoresk og monumentalt, og tårnene bidro til «byens karakter av offentlighet», som arkitekten Heinrich Ernst Schirmer skrev, sier professor Mari Hvattum ved Arkitektur- og designhøgskolen.
Den tyskfødte Schirmer jobbet i Norge fra 1838 til 1883 og tegnet bygninger i hele landet. Arkitekten ønsket å forme et sivilisert Norge.
Tapte tårn
Også i samtidsarkitekturen finnes det flotte tårn, noe Sverre Fehns Villa Busk er et eksempel på. Men mange av de gamle tårnhusene har gått tapt i forbindelse med byvekst og krav til tettere bebyggelse. Tårn og spir er også ekstra værutsatt og kronglete å vedlikeholde.
— Dette er bygningsdeler som først og fremst har en estetisk og arkitektonisk verdi. Derfor har det dessverre ikke blitt prioritert, eller det har ikke vært økonomisk overkommelig å sette det i stand mange steder, sier Reusch.
Hvis det har stått mellom å pusse opp badet eller andre viktige rom i egen bolig, og utvendige tårn og spir, har nok valget ofte vært enkelt.
Rivingen kan også ses i sammenheng med at tårnene ikke alltid har vært så vel ansett rent arkitektonisk.
— Det begynte med funksjonalismen og fortsatte med etterkrigsmodernismen. Arkitekturen skulle være funksjonell, ren og enkel, fortsetter Reusch.
— De få tårnene som nå står er igjen, er absolutt verdt å ta vare på, kommenterer Mari Hvattum.
Bruksrom
Tårnhuset på Ormøya står støtt, og de spennende historiene om tårnrommet lever videre: Gustav Vigeland, Henrik Sørensen og Edvard Munch er blant dem som ofte skal ha besøkt rommet. På Kunstakademiet i København hadde de blitt kjent med maleren og evangelisten Haakon Storm-Monsen, som eide huset.
— Flere av datidens kunstnere, religiøse ledere og intellektuelle møttes ofte her. I kjelleren har jeg funnet mange notater og tidsskrifter som gir innblikk i livet her den gang, forteller Werp.
En annen historie forteller at kona til den første russiske konsul i Norge ble båret opp i tårnet på silkeputer. Fra telefonen på veggen bestilte hun visstnok mat fra kjøkkenet.
Ingen vet hvilke historier framtiden vil bringe, men Werp har planer for tårnet. Blant annet skal hun gi husrom til to brevduer over tårnrommet. Egentlig drømmer hun også om å ha soverom i tårnet, slik Odd Nerdrum en gang foreslo.
— Men da kan jeg jo bare dele rommet med én annen, så det er nok for egoistisk, sier kunstneren.
Dragestil
Elisabeth Werps hus fra 1893 er bygget i dragestil.
Dragestilen har røtter i nasjonalromantikken og interessen for stavkirkene på 1800-tallet. Stilen var særlig populær i perioden 1880–1910, og er en avlegger av sveitserstilen.
Sveitserstilen er inspirert av arkitekturen i Alpene og var populær over et lengre tidsspenn, i Norge fra cirka 1850–1910. Sveitserstilen kjennetegnes av stor etasjehøyde, verandautbygg i en eller flere etasjer, fasade kledd med pløyd panel, utskårne detaljer og rikt profilert listverk med mer.
Dragestilen har ofte lavere takhøyder enn bygninger i sveitserstil. Bygningene er ofte oppført i laftet tømmer.
I dragestilen brukes det mye dragehoder og dragehaler som mønepynt, og stavkirkemotiver og norrøne motiver i bygningsdekoren og innredningen.
Det finnes byggverk med tårn og spir i både sveitser— og dragestilen.
Dragestilen fikk sitt gjennombrudd med arkitekten Holm Munthe. Han tegnet blant annet Frognerseteren restaurant (1891) og Holmenkollen turisthotell (1889–90), som brant ned i 1895. (Kilde: Store norske leksikon / Wikipedia / Byantikvaren i Oslo)
Les også:
- Det tok oss nesten ett år å søke, men vi fikk gjennomslag til slutt
Bestilte kveldssol til badet og morgensol på soverommet