Du har jobbet som eiendomsmegler i 10 år, hva er det gøyeste med jobben?

– Det som skjer akkurat nå mens du ringer, for jeg er midt i en budrunde.

På den ene siden er det en som skal selge en leilighet han kjøpte for fem år siden fordi han skal flytte fra byen.

Mens det er ei ung jente som skal inn på boligmarkedet for første gang som har det høyeste budet nå. Det er jo en situasjon som betyr veldig mye for begge parter, og det er givende og fint å være en del av det.

Akkurat i dette tilfelle var det litt dødt på Finn.no i forkant, og heller ikke så mange henvendelser, derfor er det ekstra moro at det ble budrunde med flere interessenter.

- Det er uforutsigbarheten som er noe av det mest spennende med denne jobben, sier Terje Tjelland. Foto: Kari Byklum

Vi kan snu på spørsmål, hva er mest irriterende med jobben?

– Hmmm, det verste er nok hvis man føler at man har bommet, eller at forventningene ikke blir innfridd.

Hvis en tror ting skal gå greit og ikke det kommer et eneste menneske på visning, er det utrolig kjipt å ta telefonen til selgeren og si ”beklager, men det var tomt hus”.

Det skjer heldigvis ikke så ofte, og foranledningen har selvsagt mye å si for hvordan både selgeren og jeg oppfatter det, men det er uansett irriterende.

Kan du utdype det?

– Det henger ofte sammen med pris. Som regel blir selgeren og jeg enige om det vi mener er riktig pris å gå ut med.

Det er verken tillatt eller ønskelig med noen lokkepris, men det er like viktig å ikke sette prisen for høyt.

Noen ganger har kanskje selger litt høye forventninger, men da er det min oppgave som megler å være tydelig på hva jeg mener er realistisk.

Det er viktig med en forventningsavklaring på forhånd, men samtidig kan man aldri vite fordi bransjen er så uforutsigbar.

Det er dette det er viktig å ha en god dialog om i forkant.

Du begynte på meglerstudiet kort tid etter videregående, hvorfor ble det slik?

– Jeg har alltid hatt interesse for hus, så det ble bare naturlig.

Når ikke jeg var på fotballbanen, kjørte ofte en kompis og jeg rundt på mopedene våre for å se på fine hus.

Det var kanskje en sær hobby, men jeg husker vi synes det var gøy.

Og nå har du sikkert sett mye fint i jobbsammenheng, men er det noen visninger du husker spesielt godt?

– Ja, det var et av mine første salg og vi hadde satt prisen altfor lavt. Det var en enebolig med sjøbod på Flekkerøy, og det kom over 60 mennesker på visning!

Vi skjønte på interessen i forkant at vi hadde bommet, og derfor hadde jeg heldigvis tatt med meg et par kollegaer.

Jeg ble stående i huset og en kollega sto i sjøboden, og vi delte ut prospekter kontinuerlig. Det var rett og slett folk overalt, men det ble et godt salg til slutt.

Da endte det jo godt selv om du bommet i forkant, men det er kanskje ikke alltid slik?

– Nei, det har jo blitt noen episoder ... Jeg husker en gang jeg skulle selge en liten 1-roms leilighet som var utleid til to unge jenter.

Huseieren bodde i en annen by og ba meg gå på befaring alene.

Hun ene lå og sov på sovesofaen og hun som åpnet døra hadde bare på seg truse og en singlet. Og hun var ikke sjenert!

Det er jo uforutsigbarheten som er noe av det mest spennende med denne jobben, men akkurat da ble jeg så flau som jeg aldri har vært før.