Var det europeiske flyktninger som skulle til?

Min studievenn og jeg skrev masteroppgave som omhandlet enslige mindreårige asylsøkere (EMA) og oppfølgingen av deres psykiske helse i Norge. Det vi fant var et høyt antall EMA som rapporterte om høye symptomtrykk innenfor depresjon, angst, søvnvansker og suicidalitet. Her er det nok nærliggende for mange å tenke at dette høyst sannsynlig henger sammen med hva de opplevde før flukten og bosetning. Selv om dette hadde en viss sammenheng, var det likevel måten de ble møtt på i Norge som spilte en mye større rolle. Et høyt antall av midlertidige oppholdstillatelser, hyppige flyttinger mellom asylmottak og stor mangel på forutsigbarhet var noe vi vurderte som hovedårsaker til de nevnte, høye, symptomtrykkene.

Den politiske retorikken under flyktningkrisen i 2014/2015 var i stor grad preget av holdninger som tilsa at vi ikke ønsket flyktninger velkommen, og at disse menneskene hadde skjulte motiver for hvorfor de hadde kommet til Norge. Det viste seg at disse skjulte «motivene» kom fra et særdeles lite antall flyktninger. Dette var derfor en politisk og strukturell feiltolkning. Det ble også forsøkt å koble økt antall asylsøkere til økt kriminalitet, som derfor også forsøkte å skape splittelse og hatretorikk mot mennesker i nød.

Hvor er denne retorikken nå?

Dersom vi spoler frem til 2022, så har retorikken vært preget av hvordan man skal møte flyktningene som nå kommer – hvordan man skal kunne tilrettelegge skole, jobb, trygghet og omsorg for de ukrainske flyktningene. Politikere og samfunnsdebattanter fremmer spørsmål som blant annet omhandler hvor lite økonomisk trygghet flyktninger og asylsøkere har i Norge. Man fremmer i tillegg sikkerhetsaspekter omkring hvordan og hvorfor dette er en særlig sårbar gruppe – eksempelvis farene ved flukt, og sannsynligheten for å oppleve misbruk og seksuelle overgrep. Misforstå meg rett, dette er en sårt tiltrengt belysning av hvordan det er å være flyktning eller asylsøker i Norge, og ukrainske flyktninger skal bli behandlet på en human måte. Samtidig så klarer jeg ikke å legge fra meg tanken om at ettersom denne krisen omhandler europeiske flyktninger, så blir de møtt på en annen måte enn «de andre».

Man tenker gjerne at forskjellene er mindre innad i Europa når det kommer til kultur og verdier – man tenker at de mest sannsynlig ikke blir, og man tenker at de ikke er ute etter «et bedre liv». Derfor vil jeg gjerne oppfordre alle til å tenke gjennom den politiske retorikken som finnes i flere land i Europa i 2022. Polen er et av landene som vil innføre «homofrie soner», og hvor de har politikere som vil ha nedfelt i lov at kvinnen er det svakeste kjønn. Ungarn er et land som drøftes hyppig i EU-rådet, og som minner om et autoritært land med en president som på mange måter likner Putin. Et land hvor kvinner ikke tør å dra til legen for å etterspørre angrepille eller hvor abort er et utrolig betent tema. Det er flere land som har en utrolig sterk tilhørighet til ortodokse kristne greiner, noe som igjen innebærer begrensninger for landets befolkning. Igjen, misforstå meg rett, dette er land som også har en fantastisk kultur og historie akkurat som alle andre land i verden. Likevel er det verdt å stille spørsmålstegn med hva som skjer innenfor grensene til våre naboer.

2022 har vist oss hvordan Europa også kan være et sårbart sted for mennesker å være. Likevel har europeiske land, deriblant Norge, også vist forskjellsbehandling av mennesker i nød basert på etnisitet. Dette kan også kalles strukturell rasisme.