Våren er den beste tiden på året. Ferdig snakka. Våren og forsommeren. Den tiden vi er inne i akkurat nå. Og vi er heldige her i sør, for vi har lang vår. Nordlendingen syns vi «e nån sytpeisa». For vi forventer minst tre uker sammenhengende sol og varme. I ferien. Før og etter det skal det være fint vær. Så fint at vi overbærende kan se ut av kjøkkenvinduet og si «det er greit med ei skikkelig skur, for nå er det tørt».

Nordpå ligger snøen til sankthans og så er det sommer. Hvis de rekker den. Det gjelder å ha shortsen liggende klar innafor utgangsdøra. Og skulle de mot formodning ha mange dager med finvær (det hender jo), så yrer det helårsbleke nordlendinger til knallfine strender med badevann kun egnet for isbjørner. Men alt er relativt, og som min gode venn nordlendingen Frank sa i fjor: «I fjor va vi ækstra heldi’, for sommer’n va på en lørdag».

Ikke for det. Det sies at hvis sommeren faller på en arbeidsdag, så tar alle fri. Men de om det. Sommeren er ikke så all verdens mye bedre i Trøndelag heller, og selv om jeg har mange gode sommerminner, er jeg klimaflyktning på 23. året her i sør.

Det er mange fine ting med denne årstiden. Bare fine ting, egentlig. Personlig blåser jeg i «de fine kontrastene mellom årstidene», «du må ha vinter for å sette pris på sommeren» og alt det tullet der. Jeg liker sol og varme og stemmer på det partiet som lover oss sommer hele året. Trekker man i fra valgflesket, ville man landet på det perfekte, for når sant skal sies, kan det godt være «litt» høst og «vinter». Men ikke så lenge. Et par måneder med litt «ikke-sommer» kunne jeg tålt. Hvis alt det mørke og våte kunne skje i desember, toppet med en hvit jul skulle jeg vært fornøyd. Så kunne våren kommet i januar.

En av de fine tingene med denne årstiden er tidligkålen. Det var i hvert fall det min forrige svigerfar kalte den.

Og han skulle vel vite hva han snakket om. Dagfinn Tveito, hagemannen med utallige tv-programmer bak seg i 70 åra. Første gangen jeg møtte Dagfinn husket jeg stemmen hans. Han var liksom hageverdenens Rickard Hermann - han som bergtok meg gjennom bøker og kåserier på radio om sin kjærlighet til England.

Dagfinns stemme var malmfull og utrolig behagelig å høre på. Setter du den stemmen på en dyktig formidler og sjarmerende mann, har du et herlig kinderegg som fascinerte en gutt på 13 år uten et snev av interesse for hage. Og så var han sørlending fra Søgne med røtter i Ulvik, og for en guttunge fra regnfulle Trøndelag fantes det ikke noe mer sommerlig enn en dyp sørlandssrøst som snakket om sommer, hage og sol.

Dagfinn hadde mange gode betraktninger. En av dem var om kålen. Jeg mener han sa det var Vinje som hadde sagt det først, men jeg er ikke kar om å finne det noe sted. Bevingede ord er det nå uansett, og kan overføres til mangt og mange. «Den som ikkje ser venleiken i eit kålhode, er sjøl eit kålhode». Han var også glad i Løvetannens bønn, som på mange måter er i samme kategori. «La de små barna komme til meg, for de vet ikke hva ugress er». Det er noe ettertenksomt over begge utsagnene. I hvert fall for meg. Det gjelder å se det gode i alt, sette pris på de små tingene i livet, og aldri miste valpens og barnets nysgjerrighet.

Men det var tidligkålen, ja. Noe så lekkert som en dampende nykokt tidligkål med en solid smørklatt på skal man lete lenge etter. Gjerne sammen med sommerkoteletter. Selv om den samme Dagfinn snøftet foraktelig og mumlet noe om at det var de dårligste kotelettene som ble røkt og opphøyet til snobbete «Sommerkoteletter». Samme kan det være. Sommerkoteletter, nypoteter og tidligkål er en rett som går ned på høykant hos oss. Det smaker sen vår og tidlig sommer. Beste smaken i verden.

Dagfinn var en fin fyr med mange dype tanker. Han var også god venn med dikteren Olav H. Hauge, som jeg nesten møtte en gang.

På grunn av Dagfinn. Begge deler. Både at jeg nesten møtte ham, og at jeg dermed ikke. For Dagfinn elsket Ulvik og den gamle familiegården der. Langt oppe i en skråning uten bilvei.

På en av de mange turene til Ulvik skulle vi «besøke» Olav H. Hauge på gården Hakestad. Vi fartet gjennom bygda og kløv oppover helt i enden av fjorden, opp til Ulviks balkong med utsikt over Ulvikafjorden. Slik bodde han, den store dikteren som blir omtalt som en av de viktigste lyrikerne på 1900 tallet. Vi stoppet utenfor porten. Dagfinn stablet seg ut av bilen og sa med sin malmfulle røst: «Dere venter her. I bilen». Det var så vidt vi turte å åpne bilvinduene, de vinduene som vendte fra gården.

Så der satt vi. I solsteika. I bilen. Og så på de to som satt stille rundt et bord i solen og snakket lavmælt sammen en times tid. Før vi kjørte ned til bygda igjen.

Slik var var mitt nesten-møte med den store norske dikteren Olav H. Hauge.