I den glitrende boka «Sjakken eller livet» skriver Atle Grønn om presset vi sjakkspillere lever med. Tiden er et knapphetsgode, skal vi velge sjakken eller livet? For de aller fleste av oss, er det ikke et reelt dilemma. Vi velger alt det andre som i sum blir et liv, slik at vi ikke får tid til å dyrke vår fantastiske hobby slik vi ideelt sett skulle – hvis tiden hadde strukket til.

Som fengselsprest lærte jeg tidlig at tiden oppfattes helt annerledes bak murene. Jeg gikk fra den typiske tidsklemma hjemme og inn i en verden der tiden gikk for langsomt. Der den ikke rant ifra oss, men var en uoverkommelig mur mot friheten. Det er jo nøyaktig slik vi har bestemt at kriminalomsorgen og rettsvesenet skal fungere. Straff måles i soningstid, et gitt antall dager du plasseres utenfor samfunnet før du igjen får tre tilbake.

Jeg har sjelden spilt så mye sjakk som da jeg var fengselsprest i seks år. Noen ganger var det en del av min strategi, mange av oss har jo lettere for å prate hvis vi gjør noe annet samtidig. Andre ganger var det for å bryte ned maktstrukturene for en stakket stund. Det var vakkert å se overgangen fra en samtale mellom en innsatt, en prest og en fengselsbetjent til en sjakkstund med tre personer som tilfeldighetene hadde brakt sammen på en celle.

En større plan

Men som oftest dro jeg frem sjakkbrettet som ledd i en større plan. Mange innsatte har blitt fortalt hvor dumme de er og hvor lite de får til, dette har de hørt både fra andre og seg selv. Mange har ulike diagnoser knyttet til læringsvansker og prosenten som har fullført videregående er relativt lav. Inn i denne virkeligheten fikk innsatte plutselig erfare at de raskt ble bedre i sjakkens edle kunst. De oppdaget etter hvert at de greide å konsentrere seg, over lang tid, og at de kunne spille jevnt med en prest som visstnok var ganske god.

Som oftest var dette en liten, men fin del av soningen. Men for noen ga sjakkspillingen motivasjon til å prioritere arbeidet med videregåendefag på fengselsskolen. De fikk økt selvtillit, soningen ble fylt med en meningsfull aktivitet – og de ble bedre rustet til den vanskelige tilbakeføringen etter soning.

At sjakk har blitt en suksess på TV, er helt vanvittig overraskende for en som er vant med sjakkens anseelse i samfunnet fra 80- og 90-tallet. En undervurdert virkning av dette, er at et ukjent antall nordmenn følger sjakksendingene fra institusjoner. Det kan for eksempel være tilknyttet rus og psykiatri eller kriminalomsorgen, som jeg kjenner best. De gangene jeg selv var med på sjakksendingene til NRK, var jeg forbløffet over hvor mange av de innsatte som fikk det med seg – og som kunne snakke om de aktuelle partiene i etterkant. Uten sjakksendingene vet jeg ikke hvordan soningen hadde gått, sa noen av dem. For all del, de kunne si det samme om fotball-VM eller favorittserien sin også, men likevel var det noe eget med sjakken. Norges Sjakkforbund ser det samme ved å satse stort på sjakkundervisning på ulike institusjoner, inkludert fengselsvesenet.

Gyllen anledning

I skrivende stunder er David Toska gjest i TV2-studio og kommenterer sjakk. Det er til dels sterke og svært ulike meninger om dette, noe som er fullt forståelig. Men denne debatten er også en gyllen anledning til å løfte frem sjakkens formidable evne til å skape mening, mestring og underholdning uavhengig av hvem en er eller hvor en befinner seg. Den som spiller sjakk, eier en egen verden der vanlige hierarkier og maktstrukturer ikke gjelder. Jeg håper NRK eller TV2 våger å belyse dette temaet oftere i kommende sendinger. Hadde det ikke vært for taushetsplikten, kunne jeg gitt de en håndfull navn på personer jeg har møtt på min vei som er evig takknemlig for det enkle sjakkbrettet de hadde på cella. Slike historier er langt viktigere enn om Magnus Carlsen vinner dagens parti!