I det meste av mitt voksne liv har jeg sverget til barberskum og høvel. Ikke det at jeg har hatt noe gjenstridig skjeggvekst eller tålmodighet til å anlegge et særlig imponerende ansiktspryd. Men fra jeg var liten ble jeg fascinert av morgenritualet med varmt vann, kost og høvel. Jeg kunne sitte på skammelen min på loftet ved siden av pappa, skravle, lytte og lære. Ett år fant jeg til og med et barneleke-barbersett i julekatalogen til Sears & Roebuck.
Pappa var i Amerika. Han var gjerne det, som pendler over Atlanteren når sommeren ikke var god nok i familiebedriften på Hamresanden. Det måtte plusses på likviditeten med å ta seg noen måneder i dockbuildertraden «over there» frem til campingplassen og kioskene igjen kunne åpne rundt pinsetider. Jeg klippet ut fra katalogen, og sendte det sammen med ønskelisten til jul. Jeg husker ikke hva jeg fikk det året, men skuffelsen over at barbersettet ikke lå under juletreet sitter i.
Jeg lot tidlig såpe og barberkost ligge. Det ble for mye å styre med. Maskin var aldri aktuelt. Det var noe søl, og ga aldri meg samme følelsen av velvære, som ei runde med skum og høvel. Jeg startet opp med Noxzema i sine karakteristiske gammelmodige røde kanner. De var mannevarianten av kvinnenes Noxzema hudkrem og luktet litt samme medisinerte mentol baserte og kjølige resept. Eksklusive var de ikke, fra halvannen til tre-fire dollar, gjennom de over 40 år hvor denne røde flasken har vært en del av mitt daglige morgenritual.
Kapitalismens veier er uransakelige, eller så begynner kjøpergruppen å bli så alderstegen, at produsenten ikke lenger finner det kommersielt forsvarlig å sende Noxzema ut i butikkene? Ikke vet jeg, men for noen få år siden ble det stopp. Jeg har trålet Target, Publix, Duane Reade og utallige kjeder i Florida og New York for å finne barberskummet mitt. Med jobb og ferievaner og utallige Amerika-turer, har det tidligere aldri vært vanskelig å holde forsyningene, men nå er det altså slutt.
Jeg er nok ikke alene om å savne denne unike og uerstattelig følgesvenn til mine daglige vaner. Nå er den enten blitt et samlerobjekt, eller så er verden full av gamle barberskumjunkies, som aldri synes dagen blir det samme uten Noxzema. På nettet er prisene for produktet nådd opp i £116 for ei enkel flaske på et engelsk nettsted. Jeg sjekker stadig innom, men løpet er kjørt. Slike priser er avsindige og prohibitive.
Likevel, jeg har fulgt med, og nylig kom jeg over tre flasker fra et spansk nettsted, Beauty Shop Grenada. De kunne tilby tre flasker av denne ungdomskilden min til 364, 35 konvertert til norske kroner. Heldigvis var jeg edruelig nok til ikke å kjøpe meg opp til over 1000 for å få fri frakt. Så tillagt 215 kroner, for logistikken for å få pakken til min lokale post i butikk, ble prisen 579,35. La gå, her ville jeg ha forsyninger for halvannet til to år. Trodde jeg.
Endelig ankommet, var pakken jeg fikk utlevert mistenkelig lett. Riktignok var det tre flasker i forsendelsen, men de var av flyselskapenes og sikkerhetskontrollenes tilpassede minivarianter. Til en stykkpris av kr 193,11 må jeg vurdere om jeg kan tillate meg slik nostalgisk luksus, eller om de må lagres som samlerobjekter noen år til, for senere å legges ut på nett med en fortjeneste. Kanskje havner de på en auksjon i nostalgiens og forfengeligheten basar, eller på hylla hos en annen lettlurt barberskumjunkie som meg
Ja, gammel vane er vond å vende, og gamle menn lette å lure.