Kristiansand: Det utløsende var en mann som spurte henne rett ut: Har du vært utsatt for overgrep? Først da forstod Vesla Helene Eftevaag hvorfor hun hadde hatt angst og mareritt hele barndommen. - Jeg brøt sammen, og alle marerittene kom opp igjen. Ingen hadde noen gang spurt meg om jeg hadde vært utsatt for overgrep, forteller Helene Eftevaag. Hun var fire da overgrepet skjedde, relativt grovt om en skal tolke senvirkningene. Den lille jenta forsto ikke så mye, men hadde jevnlige mareritt om natten. Vesla er såkalt tyskerbarn, født av norsk mor og tysk far. Hun ble satt på barnehjem og adoptert da hun var ti måneder. - Adoptivforeldrene mine var med i Den Apostoliske Tro, som var en strengt religiøs sekt. Samtidig som de var veldig karismatiske, hadde de veldig strenge regler. Vesla viste aldri følelser. Ble aldri skikkelig sint, bare veldig redd. Det var lov å gråte og å være syk, men ikke å være sint. Jenta manglet at noen så henne, noen som bekreftet at Vesla er bra. - Jeg har mange svarte hull fra barndommen, og har fortrengt mye som har med følelser å gjøre. Hun traff sin mann i motorsykkelmiljøet, og gikk ut fra sekten da hun giftet seg med ham. De fikk tre sønner.Vesla tenkte mer og mer på sine biologiske foreldre. Lurte på hvem de var, hvor de bodde. Hun begynte å lete, og på slutten av en rekke tilfeldigheter fant hun en biologisk søster i Hamburg. De har fortsatt kontakt i dag. - Jeg hadde ofte angst og mareritt, og begynte å lure på hva som var årsaken til det. Etter hvert forsto jeg at smerten var påført. Det var på et ekteskapsseminar en mann stilte henne det utløsende spørsmålet.- Det er merkelig, kroppen husker alt. Minnene begynte å komme opp, og jeg forsto at jeg ikke var gal. Samtidig som hun fant ut mer og mer om seg selv, jobbet Vesla hos en gullsmed og ble siden avdelingsleder på Bohus. Fasaden var perfekt.- Det var viktig å skjule det som lå bak, samtidig som jeg var nødt til å lette på trykket. Da Bohus gikk konkurs, ble Vesla arbeidsledig og familien flyttet ut til Eftevåg. Der ble Vesla konfrontert med stillhet og tid for seg selv, noe som ikke var så lett. - Senvirkningene kom mer og mer. Jeg ser at jeg har vært en menneskeforbruker, jeg har lett hele livet, men ikke visst etter hva. Det er mamma og pappa jeg har lett etter. Derfor var det så vanskelig å møte på arbeidskontoret og søke jobb, faren for å bli avvist var så stor. Hun gikk i terapi, både med en terapeut og i gruppeterapi. Nå jobber hun på Støttesenteret Mot Incest, og hjelper folk som bærer på mange av de samme vonde følelsene. - Jeg har grått mye, men jeg er en fighter og en overlever. Jeg vet at det nytter. - I dag er jeg et helt menneske med erfaring. Jeg er stolt av meg selv, selvbildet er restaurert, og familien har det bra. hilde.moi@fedrelandsvennen.no
