Norge som kolonimakt
Siste fra Debatt
- 08:16 Viktig besøk
- 08:19 Kongsemnet – for Norge i tiden
- 08:17 Løfter fram viktig bistandsområde
- 09:11 Dialogen med leserne
- 09:09 Slutt for den militære landmakt i Agder?
Pondus, Nemi og Rocky - les dagens striper 
SE BILDENE:
Kronprinsessen la vekk sko med stiletthæler og spente på seg sykkelhjelmen.
Hør låtene her:
Lørdag deltar Sara Jørundland Berg (13) i finalen i Melodi Grand Prix Junior.
Norge, en kolonimakt? Kjenn på ryggmargsrefleksen. Som NUPI har påpekt har Norge et selvbilde som kolonisert land, ikke som kolonimakt. Dette til tross for at vi som del av Danmark-Norge var delaktige i slavehandelen fra rundt 1676 til 1802.
Av seksti europeiske slavefort i Ghana tilhørte seks Danmark-Norge. Men de kanskje 100.000 afrikanerne som ble fraktet til Amerika, de var vel Danmarks ansvar? Sånn er det i hvert fall bekvemt å tenke. Men som dansk satellittstat ble også Norge og nordmenn involvert i slavehandelen.
Et eksempel som Morgenbladet nylig har skrevet om er Engebret Hesselberg, som ble født på Ringerike i 1728 som sønn av den lokale lensmannen. Som byfogd i hovedstaden Christiansted på den karibiske øya St. Croix – i dag en av Jomfruøyene, Virgin Islands – slo han rundt 1759 ned det mest kjente slaveopprøret i «dansk» kolonihistorie. Tretten av opprørerne ble dømt til døden, de øvrige solgt eller overlatt til sine eiere. Av de dødsdømte ble fire brent levende, to radbrukket, én knepet med glødende tenger.
Ved siden av Jomfruøyene rådde Danmark-Norge over Island, Grønland og Færøyene, samt noen få enklaver i Vest-Afrika og India (handelsstasjonen Trankebar inkludert). Sukker var den virkelig verdifulle handelsvaren den gang, og spilte en stor rolle for våre karibiske besittelser.
I dag er det andre handelsvarer som er i fokus – ikke minst olje og sjømat. Den norske retorikken om våre overlegne evner til å forvalte er det ikke alle som tar så seriøst internasjonalt, etter av vi har drevet hvalarter til randen av utryddelse fra nord til sør. Det britiske imperiet hadde en lignende retorikk for et knapt århundre siden, da de hyppig viste til sin moralske og administrative overlegenhet.
Hele det siste århundret har Norge hatt et sterkt nærvær i til dels lovløse farvann. En tid tilbake kjørte Newsweek en sak kalt «The Empire Burden» (Imperiets byrde). Der figurerte Norge som en av samtidens ni kolonimakter. «Det siste århundrets historie», skrev Newsweeks Christopher Dickey, «burde ha bevist hevet over enhver tvil at imperier er feller, som tapper enorme ressurser og til syvende og sist enorm prestisje fra dem som bygde dem.» For Norges del dreier det seg per i dag mest om vårt internasjonale renommé – vår troverdighet som humanitær aktør og miljønasjon.
Følgende norske besittelser er tatt med i Newsweeks artikkel: Svalbard, Jan Mayen, Bouvetøya, Peter den Førstes øy og Dronning Maud Land (en sjettedel av Antarktika). Til forskjell fra de fleste andre koloniale besittelsene som ble omtalt av Newsweek, er tre av Norges besittelser uten permanente beboere (skjønt, kan man egentlig tale om permanente beboere selv på Svalbard?). Territoriale besittelser av en kolonial, dvs. imperialistisk karakter, er de likevel. Det er vel bare fordi vi ikke har måttet forholde oss til «innfødte» at vi har maktet å komme fra dette – i egne øyne, om ikke verdens – som noe annet enn en «kolonimakt».
«Det er faktisk sjelden at imperiske makter på egen hånd bestemmer seg for å gi opp så mye som en flik av sine fremmede territorier eller sin innflytelse utenlands,» bemerker Newsweek. Her kunne Norge sette et godt eksempel (inspirert av Danmark, som nå sier Grønland kan få full uavhengighet så snart de ber om det): Overlat de ovennevnte besittelsene til FN. I arktiske farvann er det ingen tvil om at det kunne virke konfliktdempende i det nye kappløpet mot Nordpolen.
La oss i første omgang gi offisielt avkall på Svalbard. Gitt Svalbards betydning i Norges nordområdepolitikk ville det sette en standard som vi kunne håpe ville danne presedens, med en Arktis-traktat etter modell av Antarktis-traktaten som endelig siktemål. Formålet med en slik traktat for arktiske farvann ville være å sikre at Arktis skal være fritt for militær aktivitet og ikke minst for utvinning av naturressurser. Å gi avkall på territoriale besittelser ville uten tvil virke konstruktivt i en tid da klimaendringer gjør ny ressursutnyttelse praktisk mulig.
Også på Antarktika kunne Norge være en modell, ved å gi avkall på Dronning Maud Land. Det ville styrke mulighetene for en langsiktig videreføring av Antarktis-traktaten, siden vi ville gjøre det ufrakallelig klart at Norge ikke noen gang vil gjøre krav på naturressurser i dette området, og at Antarktika ikke er et sted for nasjonale egeninteresser. Som tidligere «besitter» ville vi selvsagt fortsatt være velkomne til å ha et nærvær av forskere.
«Ideen om imperiet er ikke lenger plausibel,» skriver Newsweek – «imperiets virkelighet er ikke lenger troverdig.» Det er sant nok. Samtidig ser vi i norsk sammenheng at oljeministeren (fra Sp) gjør oljeleting ved Jan Mayen til valgkampsak. Oljeforskeren Helge Ryggvik minner oss i sin ferske bok «Til siste dråpe» om oljens geopolitiske betydning. Han frykter at kampen om oljen hardner til nå som det blir mindre og mindre av lett utvinnbare felt, og at erobring og kamp om jurisdiksjon vil bli mer og mer aktuelt.
Adm.dir. i Det Norske Oljeselskap (DNO) foreslo sist sommer at området rundt Svalbard måtte åpnes for oljevirksomhet. Like etter gikk Russland inn i Georgia. Tenk hva som hadde skjedd om myndighetene i august 2008 hadde hørt på ham og åpnet Svalbard! sier Ryggvik.
Både den norske stat og Statoil orienterer seg i stigende grad mot Norges besittelser i nordområdene. Det er problematisk av flere grunner. For det første støtter fortsatt oljeleting opp om en fortsettelse på den fossile alderen som det er økende forståelse for at vi må komme oss ut av. For det andre kan det altså lett dra oss inn i internasjonale konflikter. Pådriverne for oljeleting overalt hvor det er teknisk mulig gambler derfor med Norges fremtid på mer enn ett vis. Det er det verd å huske på etter hvert som isen der nordpå smelter og den geopolitiske kampen om «retten til Nordpolen» trappes opp.
