Elektropoesi fra Dragseth
Siste fra Musikkanmeldelser
Sist anmeldt på fvn.no
Henrik Arnstad - Skyld. En europeisk reise i skyggen av Nazi-Tyskland (Spartacus) Oversatt av Egil Fredheim
Pondus, Nemi og Rocky - les dagens striper 
Siste kultur
Han er for lengst etablert som en av de fremste i sin generasjon, og blir gjerne kalt en «urein» og «uregjerlig» dikter. Så, etter noen titalls bokutgivelser, er det klart han skal lage plate også.
I Sing My Body Electric, duoen som utgjøres av Dragseth og gitarist John Nikolaisen, har tatt navnet sitt fra den amerikanske poeten Walt Whitman. Og med spor nummer to på denne platen, «Burning Love», gir de et nikk til Elvis Presley. Dragseth er med andre ord like «urein», like høyt og lavt, i musikken som i poesien.
Selvsagt er han «uregjerlig» også. Han angriper låtmaterialet med akkurat den samme dødsforakten han tidligere har vist språket. Det låter improvisert og røft. Dragseth messer og halvsynger, med stort alvor, til Nikolaisens dunkle gitarklanger. Resultatet er noe et sted mellom The Velvet Underground og Åge Samuelsen.
Men Dragseth er altså en av våre fremste poeter. Det er klart vi vil høre hva han har å si. Mest effektive er derfor sporene med tekster på nynorsk. De engelske forsøkene gjør rett og slett ikke samme inntrykk som når han på sitt eget sidemål leverer knusende linjer av typen «Eg heng ved bensinstasjonen/tenkje på at eg ska døy/eg snuser inn bensinosen/de e vedunderleg». Da kommer også Nikolaisens lydbilder best til sin rett som klangbunn for ordene.
Dette er ikke musikk som skriker etter å bli bedømt med terningkast. Den vil heller aldri komme til å bli registrert på noen hitliste. Men med en utgivelse på vinyl i 500 nummererte eksemplarer, er nok ikke det meningen heller.
