Det tok sin tid å bli enig med seg selv om «Desertion» var ei interessant plate eller bare noe man bare forbigår og fort glemmer. Er det et godt eller dårlig tegn? Av gode tegn er det at både musikere og innspilling holder høy klasse. Det låter nydelig, utført av folk som definitivt vet hva de driver med og som visste hva de ville ha fram på disse ni instrumentallåtene komponert av gitarist og bandleder Michael Aadal fra Evje. Det er også av det gode at sekstetten blant annet består av det innen jazzen uvanlige instrumentet pedal steelgitar, noe som spesielt kommer fram på «Where are we going», men dessverre få andre steder. Og da er vi ved det som er det dårlige tegnet for platas overlevelse i platehyller gjennom årene som kommer; komposisjonene. Det er umiddelbart rett og slett ikke komposisjoner her som enten lugger eller stryker denne anmelder nok til å ville ta plata fram igjen om et halvt år for å oppleve det på nytt. Selv om referansene til alt fra Bill Frisell til Keith Jarrett er tydelige og fine her, mangler sangene og temaene på «Desertion» de interessante turene ut i det ukjente eller emosjonelle som gjør sangene til nevnte referanser nettopp interessante og noe man tar opp igjen gang etter gang. Vakkert? Ja visst. Men det er det utrolig mye som er. Nå skjedde det noe rart akkurat i det jeg skrev disse ordene, samtidig som jeg hørte på sistesporet «Breakdown». Se der var det en interessant komposisjon likevel. Det var som om Radiohead plutselig hadde begynt å lage bra jazz. Og det er slik «Desertion» er. Umulig å bli helt enig med seg selv om. Derfor er det en interessant plate, tross sine mangler.
