KRISTIANSAND: Heller ikke lederne av Punktfestivalen ante at bassgitaristen skulle levere en forrykende improvisert forestilling på over en time sammen med den norske eksperimentelle trioen Supersilent.
Supersilent var selvfølgelig også uforberedt, men det ligger for så vidt i gruppens natur. Improviserer man, så improviserer man.
- Det må vel karakteriseres som et musikkhistorisk øyeblikk, sier keyboardist Ståle Storløkken etter det plutselige samspillet med John Paul Jones.
- Ufattelig gøy! Sånt kan bare skje på Punktfestivalen, supplerer Helge Sten, som står for de elektroniske finessene.
Giganthappening
Egentlig var 64 år gamle John Paul Jones der som publikum, men hadde lovet arrangørene å stille opp med en overraskelse i Agder Teater lørdag kveld. Det gjorde han da også, og helt utenom Punkt-programmet fikk en nesten fullsatt sal høre hans kompositoriske bidrag til danseforestillingen «Nearly Ninety», en hyllest til avant gardekoreografen Merce Cunninghams 90-års dag i fjor.
– Den er fremført i New York, vist i Madrid, og neste måned venter the Barbican i London, forteller John Paul Jones når Fædrelandsvennen treffer ham etter det som spontant utviklet seg til å bli en gigahappening.
For Supersilent skulle opptre med sin uforutsigbare miks av lyder umiddelbart etter Jones, og under lydsjekk og andre tilfeldigheter tok den ene gode ideen den andre, og plutselig var trioen blitt en kvartett.
Sterkt
Vi som satt i salen fikk en multimedial opplevelse av sterkeste Punkt-merke, der lyd og bilder ble rørt sammen til en blanding man ellers må spise fleinsopp for å oppleve.
Selv med utelukkende blå Farris innabords, fikk man tidvis følelsen av å sitte opp ned i stolen iført defekte 3D-briller og med en teppebanker dundrende mot brystbeinet.
John Paul Jones selv virket nærmest beskjedent sjenert under applausen. Og når vi treffer ham etterpå, er det en vennlig mann helt blottet for sære fakter som sitter der med en flaske vann i hånden.
Men hvordan har det seg at den britiske musikeren som i 1968 ble med i et at rockehistorien største og mestselgende band havner på Punktfestivalen i Kristiansand?
– Jeg møtte Jan Bang da Punkt ble arrangert i London for et par år siden. Der likte jeg meg svært godt, og Jan spurte om jeg ville komme til festivalens hjemby i Norge. Og her er jeg, smiler Jones, og sier han ikke ønsket å stå på programmet fordi han ikke visste om han fikk tid til å forberede seg.
Inkluderende
Nå skulle ikke akkurat det bli noe problem, og Jones sier Punktfestivalens grenseløse profil, både musikalsk og sosialt, er noe han synes er enormt spennende:
– Jeg elsker samtidsmusikk og liker å improvisere. Her kommer folk sammen uten merkelapper og barrierer, det er veldig inkluderende. Og publikum sitter tilbakelent og lar seg drive med for å se hva som skjer uten å rynke på nesen, sier musikeren som senest i juli var på Sørlandet. Da presentert som headliner på Hove i den nystartede gruppa «Them Crooked Vultures» sammen med et par kjente figurer fra Queens of the Stone Age og Foo Fighters.
– Gøy det også, men annerledes, sier Jones som spiller på et enormt musikalsk register.
– Det har seg slik at jeg pensjonerte meg tidlig, forklarer han, og sikter til Led Zeppelins oppløsning i 1980 da trommeslager John Bonham døde.
– Og da var jeg så heldig å ha midler nok til å kunne gjøre hva jeg ville de 30 årene som har gått siden det, legger han til.
Grenseløs
Musikksmaken hans er grenseløs og altomfattende:
– Foreldrene mine var varietéartister og jeg vokste opp langs veien i selskap med kinesiske akrobater og jugoslaviske sjonglører. Musikken min er der hvor jeg er til en hver tid med et instrument i hånden. Eller en penn, for jeg komponerer også, sier han.
Led Zeppelin, som solgte 200 millioner album totalt og opplevde at åtte av ti album gikk til topps på hitlistene i England og USA, hadde en gjenforeningskonsert i London i 2007.
John Paul Jones tror ikke det ligge an til reprise:
– Robert liker ikke å spille høy musikk lenger, forklarer han.
Og da vil tilfeldighetene det slik at i når jeg like etterpå setter meg i bilen for å kjøre hjem og vrir om tenningen, er det stemmen til den nettopp omtalte Robert som strømmer ut fra bilradioen som står altfor høyt på, innstilt på en kommersiell kanal.
I nattemørket femfører Robert Plant supergruppens megahit fra 1971 – «Stairway to heaven» – sammen med resten av Led Zeppelin, inklusive John Paul Jones som jeg ti minutter tidligere stilte spørsmålet:
– Kommer du tilbake til Kristiansand og Punkt?
Svaret kom fort, akkompagnert av et bredt smil:
– I would love to! I hope they invite me!
