-Da har jeg det best, og da har arbeidet mitt det best, sier kunstneren som er aktuell med utstilling på Høvikodden sammen med Bjarne Melgaard.

Henie Onstad Kunstsenter i Oslo presenterer verk fra samlingen til Christian Bjelland med verk fra Bjarne Melgaard og Leonard Rickhard. Rickhard er født i Tvedestrand, bor i Arendal og ble nylig kåret til det sikreste «kunstinvesteringsobjektet» i en uformell kanon hos Aftenposten.

Leonard Rickhard regnes for å være en av de ypperste kunstnerne i nyere, norsk historie. Utstillingen står til 10. mai.

Samarbeidet med kunstsamler Christian Bjelland har betydd mye, men Richard understreker at han aldri maler for en bestemt kjøper.

— Etterkrigstiden har vært fremtredende i mine motiver i mange år.

Leonard Rickhard

Vi lever i en støyende verden som aldri slutter å snakke, men Leonard Rickhard fortsetter å fange stillheten. Stillhet, ja, men det lurer også en uro i det fredfylte og harmløse. Han rammer inn ulike aspekter av virkeligheten.Et lite glimt av verden utenfor. Stillhet og drama. Kontraster. Og det vil kunstinvestorer betale godt for. Rickhard topper hot-lister, men er ikke bare bekvem med det.

Vi finner et stille hjørne i kjelleren på Høvikodden, der han er aktuell med utstilling.

Krigens vrakrester

Rickhard fanger det mollstemte. Menneskene vender seg ofte bort. Her er tomme landskap, gamle redskaper, brakker fra etterkrigstiden, maskiner og slitte industribygg, men også kraftledninger, vindussprosser og dører på gløtt.

Det er ikke mange mennesker i bildene, og de som er der er ofte små anonyme maur i arbeid på gårdsplasser eller i verkstedlokaler. I flere motiver følger vi blikket ut gjennom døråpninger eller vinduskarmer.

— Hva er det med dørkarmer og vinduer som fascinerer deg? Er det at de rammer inn den hjemlige delen av livene våre?

— Det handler mest om form, farge og struktur. Det er forskjellige romlige sjikt. Billedrom og formproblematikk opptar meg, og her kan vi spole tilbake til for eksempel J. Vermeers (1632-75) tid. Men det ligger også en eksistensiell side her, etterkrigstiden har vært fremtredende i mine motiver i mange år.

Kunstsamler Christian Bjelland og direktør Tone Hansen ved Henie Onstad Kunstsenter foran et maleri av Leonard Rickhard. Utstillingen åpner i morgen
Tor G. Stenersen

— Jeg ble sent oppmerksom på at mitt livsavsnitt er preget av å være født fire dager etter freden i 1945. Jeg begynte nok så smått å lage skisser rundt det faktum. Men det tok sin tid før jeg første gang følte meg sterk nok til å tematisere krigen.

— Det lå igjen forlegninger i Tvedestrand da jeg var gutt, midt i byens sentrum var det bunkerser. Etterkrigstiden har vært som et drag i mitt livsprosjekt og det har vært naturlig for meg å holde fast ved det.

Tegner ved kjøkkenbordet

— Hva tenker du når du står opp om morgenen og tar fatt på en ny dag? Hvordan er dagene?

— De begivenhetsløse dagene er de beste. Ingen ting skal skje. Da har jeg det best, og da har arbeidet mitt det best. Jeg har veldig lange sånne perioder, jeg er som en kamel som går gjennom ørkenen. Jeg står tidlig opp hver dag. Før min kone står opp setter jeg meg til kjøkkenbordet og tegner.

— Vi har valgt å bo langt unna sentrale miljøer. I begynnelsen følte jeg meg utplassert i eksil. Da jeg var ferdig med studier og debutantutstilling hadde vi ikke råd til leilighet og atelier i Oslo, så vi trakk ned hit. Til å begynne med følte jeg meg nærmest avspaltet fra det livet og miljøet jeg hadde vært en del av i mange år, men etter hvert som årene har gått, synes jeg det er veldig fint å bo i Arendal. Det passer mitt regelmessige liv veldig bra.

— Skrekken har vært å bli en del av sosiale, borgerlige selskapssirkler - det har jeg forsøkt å styre unna. Ikke fordi jeg er usosial, men det tar for mye tid.

Ro er avgjørende

Han synes stillhet er mangelvare i dagens samfunn. Stillhet er helt avgjørende for arbeidsprosessen. Kreativitet og ideer er ikke noe som bare kommer, det er noe man skaper.

— Man må trekke seg tilbake og dyrke stillheten. Jeg har nesten aldri besøk i atelieret. Det er bare en sjelden gang en skribent, en journalist, en samler eller en kurator. Det er ikke et sted man sitter og sludrer, det er ikke noe møtested. Den stillheten som jeg hegner om i atelieret er svært betydningsfull.

afp000846801-1.jpg
Tor G. Stenersen

Trykket stillhet

Han betegnes da også som stillhetens maler.

— Det er en trykket stillhet. Jeg vet ikke hvor det kommer fra. Jeg kommer fra et trygt og stabilt hjem, men det må være noen antenner i min psyke som har peilet det inn. Melankolien er stekt til stede i min kunst. Det er naturlig for meg å operere i det stemningsleiet.

— Jeg har ikke opplevd noen store rystelser i livet, bortsett fra gamle foreldre som har gått bort, men jeg har noen antenner der, som er fininnstilt på det mollstemte. Jeg kommer lett ned i den gjørma der.

Forsvarer Melgaard

Han følger selvfølgelig med på debatten om Munch og Melgaard, har sett utstillingen og forvarer Melgaards uttrykk.

— Jeg synes det er en utrolig prippen holdning fra enkelte, det har jeg ikke sans for. Melgaard drar vanskelig spørsmål inn i kunstrommet, og det må man tåle. Der skal de være. Det er kunstnernes rolle. Uroen man føler må man ta med inn i kunstrommet. Kunstscenen har plass for de rareste tilbøyeligheter, - det kan du skrive. Noen snakker om Munch og verdigheten. Det er helt uten relevans. Da har man misforstått kunstnerens rolle i samfunnet.

- Hvis en opplever noe som er positivt, så vil det vekke forfengelighet, selvfølgelig.

Leonard Rickhard

— Jeg synes vi burde bruke Melgaard +Munch -utstillingen til å diskutere forskjellige maleriske strategier knyttet opp til vår tid. Det er mitt utgangspunkt. For meg er det en gåte at vi i en tid med så mange billeduttrykk, medier, film og dataspill - og så kan likevel et så stille medium som maleriet vekke et menneske til begeistring. Det er en gåte. Det sier noe om maleriet med sine spesielle særtrekk.

Om å stille ut sammen med Melgaard, sier han:

— Jeg synes det er svært interessant og utfordrende. Enhver tid må kjenne på hvilken erkjennelsesmessig bærekraft maleriet har. Jeg for min del tror på en analytisk inngang til de klassiske ideene, og hvor det her ikke dreier seg om stil, men om struktur.

Suksess og uro

Han liker ikke å snakke om egen suksess. Aftenpostens kunstanmelder Kjetil Røed plasserte Rickhard som nummer 1 på den mye omtalte Hot-listen over kunstnere det er verd å investere i. Men for Rickhard er det stor avstand mellom det som skjer innenfor atelierveggen og utenfor. Det er to adskilte soner.

— Hvis en opplever noe som er positivt, så vil det vekke forfengelighet, selvfølgelig. Men når man kommer inn i atelieret, så er man inne i en kampsone, den åndelige prosessen. Det er hardt arbeid og slit.

— På den ene siden vil enhver kunstner være glad for anerkjennelse, men på den annen side så er maleriet en utsatt størrelse for handel og spekulasjon, og det å ta vare på verkets autonomi må være det altoverskyggende. Det som skjer i et atelier og det som skjer i et auksjonshus, er to kontrastfylte sider av saken. Kunstnere skal ikke ha noe med auksjonshusene å gjøre. Kunstnere må gjøre det kunsten krever, ikke hva markedet ber om.

Strev, slit og usikkerhet

Han har samarbeidet tett med kunstsamler Bjelland.

— Hvor mye har det betydd at Bjelland har samlet på dine verk og bygget deg opp?

— Det har betydd kolossalt mye. Det er to trekk ved ham som jeg verdsetter høyt: hans gjennomgripende begeistring for billedkunst og hans konsistente personlighet. I de drøyt 20 årene jeg har kjent ham, har det aldri vært noe kluss mellom oss. Han respekterer mine holdninger og mine grenser, og da er vi tilbake til utstillingen, som ligger mellom meg og enhver samler og kjøper. Det er min kunstneriske agenda og den er ufravikelig.

Kunstsamler Christian Bjelland og direktør Tone Hansen ved Henie Onstad Kunstsenter foran et maleri av Leonard Rickhard. Utstillingen åpner i morgen.
Tor G. Stenersen

Striden om Bjelland og Nasjonalgalleriet

For noen år siden var det mye offentlig debatt om Bjellands påståtte dobbeltrolle som privat kunstinvestor og mangeårig styreleder i Nasjonalgalleriet/Nasjonalmuseet. På spørsmål om det burde vært Nasjonalmuseet som hadde kjøpt inn verkene, sier Rickhard

— Jeg er i den privilegerte situasjon at Nasjonalmuseet også har mange av mine sentrale verk.

Om debatten som fulgte, sier han:

— Det var mye støy og jeg ble kolossalt oppbrakt. Det ble fremsagt noen usannheter, og enkelte fraksjoner i norsk kunstliv forsøkte å få noe snusk på Bjelland, men det greide de ikke. De som beskyldte Bjelland for å blande roller, var på tynn is når det ble hevdet at Bjelland kjøpte bilder som Nasjonalmuseet burde kjøpt. Jeg var selv vitne til alle disse tilfellene. Hvis Nasjonalmuseet hadde ønsket å skaffe seg disse verkene, så kunne de ha fått dem.

— Da kunne museet gått i dialog med oss, men det gjorde museet ikke.

Utstillingen som begrep

Rickhard understreker at han aldri maler for en bestemt kjøper. - Utstillingen som begrep er mitt kunstneriske mål. Som maler er jeg opptatt av at alt salg skal foregå gjennom det aktuelle galleriet. Jeg maler ikke for en kjøper, men for utstillingen. Jeg er opptatt av verkets autonomi, og vil skåne det for å bli et ledd i en spekulativ form for næringsvirksomhet hvor en ser etter økonomiske fordeler for kunstner og samler.

Fra venstre: Tone Hansen, Audun Eckhoff og Harald Solberg.

Tre om Rickhard

Audun Eckhoff, direktør, Nasjonalmuseet, Oslo

— Han er en av de mest betydelige norske malere i sin generasjon. Rickhard har på oppsiktsvekkende vis fastholdt en sterk posisjon i over 40 år, og fremstår ikke mindre aktuell i dag enn tidligere. Hans maleri kretser ofte om vrakrester etter krigen og underlige maskinelle strukturer. Det forener en konstruktiv og klassisk innstilling med en betydelig obAudun Eckhoff, direktør, Nasjonalmuseet, Oslo

Tone Hansen, direktør, Henie Onstad Kunstsenter

— Rickhards arbeider inneholder en psykologisk spenning i forholdet mellom det indre og det ytre. Huset som metafor er gjennomgående - enten som rom man titter inn i som en kasse, eller som noe man ser verden utenfor gjennom - som i et dørgløtt. Det er både ubehagelig og fascinerende på samme tid. Hans modellbyggere er en nydelig metafor for hvordan man forsøker å skape seg en oversikt over en fragmentert verden. Hans bruk av farger, flater og nesten konstruktive forhold til maleriets bestanddeler inklusive rammene gjør ham til en unik skikkelse.

Harald Solberg, direktør, Bomuldsfabriken Kunsthall, Arendal

— Han er flatens og rommets mester og holder kompromissløst på sin egen fortelling som bygger på den klassiske tilnærmingen til maleriet. Hans uttrykk er tidløst og fragmentarisk, han inviterer til deltakelse i bildefortellingen. Oppskriften er like enkel som den er komplisert; håndverk, ydmykhet og systematisk arbeid kombinert med kunstnerisk virtuositet og refleksjon. Hans største suksess ligger kanskje foran ham med den kommende utstillingen i Aros Kunstmuseum i Aarhus i 2016.