Diamanter varer evig
Siste fra Quart
Pondus, Nemi og Rocky - les dagens striper 
Sist anmeldt på fvn.no
Henrik Arnstad - Skyld. En europeisk reise i skyggen av Nazi-Tyskland (Spartacus) Oversatt av Egil Fredheim
Publikum: 10.000
Lyset var på scenen. Lyset kom fra scenen. Det ble
antakelig akkurat en slik kveld som Kanye West ville ha den.
Artisten fra Chicago kom på scenen nøyaktig et kvarter for sent. Ikke verst.
Amerikanske hiphop-artister pleier å drøye det lengre enn det. Men Kanye
West er ikke slik som andre amerikanske hiphop-artister. Han er smartere,
kvikkere og mer opptatt av religion, filosofi og pur underholdning enn
skrytepavene han konkurrerer på salgslistene med.
Kanye West
styrer unna motherfucker-klisjeene, og akkurat det gir ham også aksept i
andre leirer enn slike artister vanligvis når.
Han åpnet
konserten med en smektende versjon av James Bond-låten «Diamonds are
forever» med en strykerrekke bestående av delvis innleide, lokale musikere.
Publikum var med fra første sekund på denne begivenheten som skulle utvikle
seg til å bli en gedigen fest med en miks av Kanye Wests egne låter og
platespilte låter fra musikkhistorien.
Med hvit bukse og bar
overkropp spratt han rundt på scenen i en flørtende stil til ellevill jubel.
Et av høydepunktene kom da han introduserte at han ville spille en av sine
favorittlåter «of all time». Så kom «Take on me». En skikkelig overraskelse
som satte publikum i ekstase det minuttet herligheten varte.
Det
med å spille kjente hits mellom sine egne låter fremstår også som en liten
svakhet. Dette virker litt billig når mannen har to lange album ute, i
tillegg til alt han har gjort sammen med andre artister. Men moro er det. Og
fest ble det.
Men noen ny Kristus er han definitivt ikke. Han har
posert som Kristus på forsida av musikkmagasinet Rolling Stone, og har
uttalt at han bør være med når det kommer en revidert utgave av Bibelen. Han
har også uttalt at han er det nærmeste hiphopen kommer en Gud. For øvrig
betyr Kanye den eneste ene på swahili.
Nok om det. I
Bendiksbukta var han bare en gedigen entertainer med fete beats og et råtøft
lydbilde som folk danset til, klappet til og sugde til seg med stor nytelse.
Mannen på scenen viste at han har et større ego og et digrere selvbilde enn
kontinentet han er fra. I motsetning til sine sjangerkonkurrenter kler han
det.
Men selv om han var nærmere Sarons Dal enn han noen gang
kommer, så er han ingen Gud. Bendiksbukta tar ikke imot guder. Der er det
festen som teller.
